He he, grunnen er kanskje at Siv Jensen er blitt utsatt for ID tyveri?

“Reglene kan på ingen måte sammenlignes med Bondevik-regjeringens ”terrorlover” som ga politiet rett til romavlytting og husransakelse.” Men Arbeiderpartiet stemte vel for disse lovene da de ble innført, så her har vel Ap et medansvar som du ikke ser ut til å ville ta i kraft av distanseringen du gjør.

Og det var altså etter 4 år med Ap-statsråd i justis at det ble gjort en justering etter Metodeutvalgets knallharde kritikk. Lovene i seg selv er vel ikke endret?

Litt opprydding og et par spørsmål om avklaring:

Først opprydding:

1) Reglene fra 2005 om romavlytting og/eller ransaking av private hjem i såkalt “forebyggende øyemed”, før det foreligger mistanke om noe kriminelt, ble stemt gjennom også med APs støtte. Først da Metodekontrollutvalget i sin NOU i sommer konkluderte med at dette var i strid med Grunnloven § 102 (som forbyr “husinkvisationer” unntatt i kriminelle tilfeller), besluttet regjeringen å reversere denne grunnlovstridige metoden.

2) Påstanden om at lagring av trafikkdata (for eventuelle poltiformål) i seg selv ikke innebærer noen innskrenkning i personvernet, er feil. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har for lengst slått fast at slik lagring er en inngrep i retten til privatliv og privatkommunikasjon etter EMK artikkl 8. I en dom fra 2008 om lagring av personopplysninger for eventuelle, fremtidige politiformål, uttalte for eksempel EMD på generell basis:

”The mere storing of data relating to the private life of an individual amounts to an interference within the meaning of Article 8 (…) The subsequent use of the stored information has no bearing on that finding.”

Så noen spørsmål til Haugli:

Du skriver at politiets tilgang til trafikkdata som lagres dersom DLD innføres, vil skje på vilkår av at det foreliggerr “skjellig grunn til mistanke”. Betyr det at AP vil innskrennke PSTs adgang til våre trafikkkdata i forhold til dagens regler – med andre ord at PST ikke skal kunne få tilgang i forebyggende øyemed? Og hvis ikke; innebærer ikke det at PST kan få tilgang til våre trafikkdata før vi engang har tenkt på å begå noe kriminelt, så lenge PST har “grunn til å tro” at vi kan komme til å forberede noe som er definert som farlig for staten?

Det bør ikke herske tvil om at lagring av trafikkdata innebærer en dramatisk innskrenkning i den enkeltes frihet. Slik lagring innebærer nemlig at det lagres opplysninger i detalj om hvem vi kommuniserer med og når. Det betyr at staten ved slik lagring kan komme til kunnskap om disse tingene, og dermed skaffe seg et bilde av hvem vi er. Dette er greit og en selvfølge i tilfeller der det dreier seg om individer som spesifikt er mistenkt for kriminelle handlinger. Da skal overvåkning av disse iverksettes. Ingen har noe i mot det.

At innholdet i kommunikasjonen ikke skal lagres i følge Datalagringsdirektivet, gjør ikke saken bedre. Det er nettopp hvem vi kommuniserer med som forteller svært mye om oss, våre sosiale kontakter og interesser. Hvilke kontakter de frie innbyggere har må få være personlig og tilhøre privatsfæren så lenge vi ikke er mistenkte for noe kriminelt. Preventiv etterforskning hører til i de ufrie samfunn der myndighetene har et overordnet mål om å kontrollere sine innbyggere. Slik ønsker vi ikke å ha det i Norge.

Det er ikke et argument til fordel for Datalagringsdirektivet at det kreves domstolsbeslutning og skjellig grunn til mistanke om de handlinger som til enhver tid måtte gi legal adgang til utlevering av slike data. Finnes det skjellig grunn til mistanke, iverksettes naturligvis overvåkning av det mistenkte individ. Finnes det derimot ikke skjellig grunn til mistanke, er det uakseptabelt i en rettsstat å lagre informasjoner om våre kommunikasjonsmønstre og internettvaner. At staten krever å få kjennskap til slike detaljer om hele befolkningen, er et fenomen som karakteriserer statsformer og regimer vi helst ikke vil bli sammenliknet med.

En annen sak er at overdrevne kontrolltiltak mot kriminalitet er noe som tradisjonelt har vært forbundet med sterkt høyreorienterte “lov-og-orden” partier og bevegelser. Denne galeien bør Arbeiderpartiet holde seg unna. Forebygging av kriminalitet skjer ikke ved å utsette alle innbyggerne for invaderende kontrolltiltak, det skjer ved å skape et bedre samfunn. Bekjempelse av kriminalitet skjer ved at man spesifikt går på de som faktisk er kriminelle.

Nå gjelder det å holde hodet kaldt. Vi må ta konsekvensen av at en kartlegging av hele befolkningens bevegelser i forebyggende øyemed i tilfelle man skulle gjøre noe galt, er helt ødeleggende for uskyldige borgeres rett til å ha sine privatliv i fred og underminerer tilliten mellom myndigheter og innbyggere. Hvilken mistillit som her ligger under, vises ved at DLD i det hele tatt krever å lagre opplysninger om den store majoritet som ikke har til hensikt å drive med kriminalitet.

Datalagringsdirektivet krever lagring av opplysninger om hva vanlige mennesker har foretatt seg i sitt privatliv, og det uten at de er mistenkt for noe som helst. Dette er ingenting annet enn preventiv etterforskning, det samles inn opplysninger i tilfelle man skulle finne på noe galt i fremtiden. Vi bør evne å se hvor dette bærer hen, det er selve rettsstatens prinsipper det i et slikt scenario gjøres vold mot. Er man ikke mistenkt for kriminelle handlinger skal man i et demokrati ha sitt privatliv i fred.

Per Inge Østmoen

Kan vi ikke bare overvåke alle menensker 24 timer i døget? videoovervåkning overalt og utstyre alle mennesker med en gps? Da er vi sikre på at ingen mennesker noen gang vil gjøre noe galt?
Det at du gjør dette til en debatt mellom AP og frp viser jo litt hvor desparat AP er for tiden, siden folkeaskjonen mot dette diriktivet rommer grupper både fra høyresiden, venstresiden og sentrum i norsk politikk.

Det er dessverre helt korrekt at det logiske sluttprodukt av den kontrollmentalitet som Datalagringsdirektivet representerer, er at hvert enkelt menneske er sporbart til enhver tid både i den elektroniske sfæren og ellers. Hvis det opereres inn en elektronisk brikke i hvert eneste menneske, vil det være mulig å registrere alle menneskers bevegelser. Da vil myndighetene og politiet teoretisk kunne fange enda flere kriminelle. Men vil vi ha et slikt samfunn?

Datalagringsdirektivet går ikke så langt, men er et tiltak i den overdrevne kontrollånd og beveger seg i retning av å eliminere menneskers rett til å ha et privatliv. Dette gjelder særlig når elektronisk kommunikasjon er så sentralt som tilfellet er. Å frata mennesker deres privatliv er noe som ligger fjernt fra hva som kan godtas i et demokratisk rettssamfunn, og representerer et alvorlig overgrep.

Det er livsviktig at vi nå innser dette. Privatlivet tilhører den enkelte.

Selv om muligheten til å bevege seg uten at myndighetene kan få kunnskap om dine bevegelser også betyr at noen kan gjøre gale ting, er dette helt underordnet i forhold til at sporbarhet og kontroll overfor samtlige innbyggere er et uforholdsmessig tiltak som rammer alle. Vi kan aldri oppnå det perfekte samfunn med null kriminalitet, null ulykker og null sykdom. Vi er nødt til å akseptere at ting vi ikke liker også finnes, uten å reagere med tiltak som i sine konsekvenser ødelegger de verdiene som et godt samfunn må bygges på.

Per Inge Østmoen

Jeg står som et stort spørsmålstegn når politiet påstår at de har fått over 700 unike IP adresser med loggførte brudd på loven og ikke følger saken videre enn å henlegge den. Det er politiet som svikter samfunnet og offerene.

Nedlasting av barnepornografi er så langt jeg vet ikke en alvorlig kriminalitet i Norge. Tar jeg feil hvis jeg sier at Datalagringsdirektivet ikke gir politiet muligheter til innsyn på bakgrunn av slike saker?

Finnes mange måter politiet kunne etterforsket de over 700 rapportene de har fått, finnes mange som sitter bak faste IP adresser og sannsynligvis inneholder rapportene mer enn bare IP adresser (f.eks. epost adresser og brukernavn). Når politiet tar seg tiden og ressursene med å gi uskyldige mennesker fartsbøter basert på fotografi tatt i fotoboks og sammenligning med pass-registeret, da blir jeg skeptisk til ressursbruk: http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=529824

Hadde vært interessant å lært mer om hvordan disse IP adressene blir oppdaget, om politiet i andre land setter opp feller (provokasjon/tilretteleggelse til lovbrudd)? Noe som etter min forståelse ikke er tillatt under norsk lov, men det er helt greit når andre land gjør det?

Vi må få slutt på denne praksisen med ytterligere styrking av overvåking og drastisk reduksjon av personvernet. De som faktisk ser noe positivt i Datalagringsdirektivet burde slå opp i ordboken under “Scope Creep” og lese litt mer historie. Den som ikke lærer av sine feil, er dømt til å gjenta dem.

All befatning med barneporno er meget alvorlig kriminalitet. Barn før puberteten er blant de mest forsvarsløse i samfunnet, og skal ikke utsettes for voksen seksualitet. Det er derfor all produksjon og besittelse av slikt er straffbart. Politiet må være til stede på nettet som ellers i samfunnet, og for eksempel foreta søk etter denslags hvis det forekommer. Hva forekomst av barneporno ikke kan forsvare uansett hvor mye slikt materiale med god grunn opprører oss, er å utsette hele befolkningen for etterforskingspregede og invaderende kontrolltiltak som i en rettsstat må være forbeholdt kriminelle tilfeller.

Tiltak blir også mest effektive når de er målrettede.

En annen sak er at kriminell aktivitet foregår ikke bare på nettet, selv om internett ofte er sterkt fokusert som arena for kriminalitet. Og, den uten sammenlikning viktigste faktoren for oppklaring av kriminalitet er et godt samarbeid mellom publikum og politi. Slik vil det alltid være.

Per Inge Østmoen

Jeg synes det er uhyre arrogant å fremstille meninger som om det skal være fakta:

“Lagring av trafikkdata innebærer i seg selv ingen innskrenkning i den enkeltes frihet. Og det er en selvfølge at personvernet ivaretas når Stortinget tar stilling til domstolskontroll og lagringstid.”

Dette er langt fra en selvfølge. Og Mange er fundamentalt uenig i at DLD ikke er en innskrenking i frihet eller brudd på personvern.

Jeg synes det er lavmål av Håkon Haugli å opprette en ny debatt tråd hvor han prøver å “etablere” fakta.

Delta heller i debatten Helga Pedersen startet og forsvar argumentene i stedet for å gjenta argumenter som til de grader er revet i biter tidligere.

Jeg synes heller ikke det er særlig konstruktivt å prøve å bruke FRP frykt for at folk skal stemme det motsatte som dem.
Vi vet alle hvor langt ute på jordet FRP er. Men i denne saken er det mange flere fornuftige partier som er motstandere av DLD.

Jeg kan også komme med påstander:

DLD vil åpne for ny kriminalitet og terror.
DLD vil ikke stanse pedofili Eller ulovlig materiale på internett..
DLD bryter grunnloven.
DLD er i stor konflikt med personvernet.
Det kan settes i verk andre tiltak en DLD som vil stoppe direkte overgrep i stedet for å bare fjerne bilder fra internett.
DLD vil legge til rette for nye overgrep.

Disse påstandene er begrunnet og utredet med eksempler og kildehenvisning i tidligere tråder.Og fortsatt er det ingen som klarer å komme med svar argumenter basert på viten.

AP driver politikk basert på ansvarsfølelse, fornuft og resonnement. Ikke gjentagelse av seg selv og virkemidler som FRP frykt. Det er derfor jeg er medlem.

Haugli: I innlegget ditt nemner du overhodet ikkje dei konkrete grunnane til at Frp, som elles er dei aller mest lydhøre for politispørsmål om utvida fullmakter, har ombestemt seg denne gongen. Det hadde vore mykje meir etterretteleg av deg å plukke frå kvarandre argumenta Frp serverer, som tydelegvis tilleggast særs stor vekt. Ser fram til at du gjer dette i neste innlegg.

Jeg har lest endel om dld på forskjellige nettsteder, også her, og en ting slår meg. Hvis denne debatten hadde oppstått for 10 år siden, ville samtlige politiske partier, fra Frp til SV fordømt direktivet. Nå, 10 år senere, ser endel, hovedsaklig AP, på det som en selvfølge at det skal innføres. Hva vil skje i 2019?
Det påpekes at det kun er trafikkdata, og ikke innholdsdata som skal lagres, men terskelen for å lagre innholdsdata blir vesentlig lavere hvis dette direktivet først blir innført. Argumentene som brukes er at pedofile og terrorister skal tas, men dette er sannsynligvis de gruppene som blir minst berørt, siden de fleste har høy nok it-kompetanse til å omgå direktivet. Skal man pålegge proxy servere å lagre trafikkdata? Sannsynligvis, men hva om proxy’en står i et land i sør amerika? Når det innføres lagring av innholdsdata, hvordan skal man da sjekke mailer med kryptert innhold? Skal man pålegge norske borgere å gi fra seg sin private gpg nøkkel? og hvordan skal man håndheve dette?
Dette direktivet kommer til å ramme vanlige lovlydige norske borgere. Dataene skal jo lagres hos private aktører (ISP), og faren for misbruk vil bli stor. Vanlige lovlydige borgere gjør med jevne mellomrom “umoralske” ting som man ikke vil at familie og venner skal oppdage. Når ansatte hos en isp får tilgang til disse arkivene er det store sjansjer for lekkasjer. Men det kan jo bli morsomme oppslag i avisene om sentrale regjeringsmedlemmers sidesprang og lignende.
Jeg håper AP kommer til fornuften og går bort fra dette direktivet, selv om jeg aldri har stemt på dere har jeg alltid respektert det AP har stått for, og det AP har gjort for arbeiderne i landet. Men nå er dere ikke bare på jordet, dere er tilogmed på feil jorde.

Takk for gode innspill og kommentarer!

Noen svar:

1. Til Knut Johannessen: Etter kritikk fra Riksadvokaten, tok A og SV initiativ til å heve terskelen for romavlytting/husransakelse. PST måtte dokumentere at man hadde «grunn til å tro» at noe alvorlig kunne skje, før avlytting kunne finne sted. På bakgrunn av at Metodekontrollutvalget mente romavlytting uten at noe kriminelt har skjedd var i strid med Grunnloven, stanset Storberget praksisen. Det er fortsatt adgang til domstolskontrollert romavlytting i etterforskningssaker.

2. Til Jon Wessel-Aas “opprydding”: Se over. Jeg har ikke hevdet at lagring av trafikkdata ikke er en innskrenkning i personvernet. Jeg skrev at det ikke begrenser noens frihet. Jeg ser – og er langt på vei enig i – dine argumenter når det gjelder personvern. Dette må imidlertid avveies mot andre viktige hensyn, f.eks. mulighetene til å oppklare alvorlige forbrytelser. Spørsmålet om skjellig grunn til mistanke skal avgjøres av Stortinget. Jeg mener det må stilles et slikt krav dvs. at dagens praksis innskjerpes.

3. Til Per Inge Østmoen: I dag rapporterer VG og P4 om at politiet har måttet droppe 1400 barnepornosaker pga. manglende datalagring. Jeg regner med du er enig i at det er et problem. Jeg er villig til å la mine trafikkdata lagres for å gi politiet mulighet til å oppklare slik krimiinalitet. Det er et politisk standpunkt. Jeg er enig med deg i at privatlivet tilhører den enkelte. Det er derfor svært viktig at innhold ikke lagres, at det må en domstolsbeslutning til før politiet kan bruke de lagrede dataene og at lagringstiden vurderes nøye.

4. Til Trond Wathne Tveiten: Jeg ser mange betenkeligheter med lagring av trafikkdata og argumenter ikke generelt for overvåkning. At AP vier FRP oppmerksomhet er naturlig. FRP er det største opposisjonspartiet. Når de opptrer inkonsekvent, må vi påpeke det.

5. Til Sondre Bjellås: Du har helt rett når du skriver at samfunnet svikter ofrene for overgrep når slike saker ikke kan følges opp. Politiet har imidlertid ikke sviktet. De har ikke hatt mulighet til å spore opp hvem som har utvekslet overgrepsbildene.

6. Til Ove Murberg Henriksen: Mitt innlegg er en meningsytring. Det er flere sider av alle saker. Jeg har vært veldig i tvil om Datalagringsdirektivet. Dessverre opplever jeg at debatten vært veldig unyansert og ensidig. Skråsikkerhet er alltid problematisk. Jeg er ydmyk for at jeg ennå ikke ser hele bildet, men når jeg nå avveier de ulike hensynene, lander jeg på at det vil være riktigst å innføre Datalagringsdirektivet på bestemte forutsetninger (lagringstid, domstollskontroll, skjellig grunn til mistanke). Det er flott du er medlem av AP. Vi trenger en bred og saklig debatt om personvern i partiet – og ellers.

7. Til Erik Holten: Jeg kjenner ikke FRPs motiver for å være for romavlytting/husransakelser. De har ikke snudd. Såvidt jeg vet, mener de fortsatt at private husstander skal kunne ransakes og telefonsamtaler avlyttes uten at noe kriminelt har skjedd.

8. Til Per Jørgensen: Du skriver at “direktivet kommer til å ramme vanlige lovlydige norske borgere”. Det har jeg vanskelig for å se. Hva bekymrer du deg for helt konkret?

Slik som du fremstiller det så høres det greit ut. Beklager at jeg gikk rett i strupen på deg men jeg ville heller se argumenter slik som du skriver her.

Du sier at “Det er derfor svært viktig at innhold ikke lagres, at det må en domstols beslutning til før politiet kan bruke de lagrede dataene og at lagringstiden vurderes nøye.”
Dette punktet synes jeg skal fjernes. Hva er vitsen med å innføre DLD hvis det skal en domstol beslutning til? Det er så resurskrevende at politiet ikke vil ha muligheten til å bruke trafikk data daglig slik som man ønsker. Det er ikke bare barneporno man ønsker å bli kvitt men man vil også kunne bruke slikt for å bygge opp om alibier til mistenkte og bygge opp om beviser for annen kriminalitet.

Problemet er ikke at politiet har tilgang til trafikk data!

Problemet er tidsvinduet dem har tilgang.
Jeg mener at politiet bør ha tilgang i den 3 ukers perioden som allerede er på plass slik at dem kan bruke dataene i saker som er prioritert. Og dem bør ha ressurser til å kunne reagere så kjapt når det skulle oppstå noe.

Argumentet med å få bort overgrepsbilder fra nett synes jeg ikke holder vann.
For det første ønsker vi ikke ta dem som laster ned ulovlig materiale en eller to ganger. Dem som gjør det bare fordi dem er vantro til at det virkelig kan være det dem tror det er og laster det ned av nysgjerrighet. Det er gjentagelses forbryterne som vi ønsker å ta. Disse gjentagelses forbryterne vil før eller siden avsløre seg uansett og 3 ukers periode er nokk.

Om vi oppnår å fjerne overgrepsbilder fra nett så har vi oppnådd veldig lite. vi har bare fjernet beviser for overgrep. De faktiske overgrepene vil foregå enda. Dessuten mener jeg at politiet kan gjøre arbeidet sitt i løpet av tre uker så fremt dem har resurser til det. Kanskje vi må begynne å ansette flere til å passe på Internett.
Fler og fler sitter heller hjemme foran pcen en å gå ut på byen.. på byen blir politiet ned bemannet. kanskje dem bør bemannes opp på Internett?

En seks måneders periode er for farlig i feile hender og hvis politiet må bruke 6 måneder på å utveksle informasjon land i mellom så er det noe feil med politiet og ikke tidsrommet dataene blir lagret i.

Oppsummering:

For at trafikkdata skal lagres lengre en 3 uker må det foreligge noe kriminelt.
Politiet må ha muligheten til å bruke trafikkdata i sitt arbeid innenfor en tre ukers periode ved skjellig grunn til mistanke.
Lagring av spesifikke “samtaler” bør kunne gjøres lengre en 3 uker hvis politiet har sett på dem og mener det er nødvendig fordi det kan bevise noe senere.

Lagring av data i 6 måneder er for farlig fordi vi lever ikke i en “perfekt” verden. Og det kommer i konflikt med personvernet.

Noen momenter:

1. Romavlytting, samt kommunikasjonskontroll i form av telefonavlytting og annen registrering av kommunikasjon, eksempelvis lagring av trafikk/lokasjonsdata, må være helt akseptabelt etter en domstolsavgjørelse som baseres på påvist kriminell aktivitet utført av spesifikke individer. Datalagringsdirektivet krever derimot at opplysningene om når, hvem og hvor vi kommuniserte skal lagres i lang tid. Et slikt tiltak ville representere et juridisk paradigmeskifte, fordi et etterforskningspreget tiltak dermed påtvinges hele befolkningen.

2. Lagring av trafikkdata (og lokasjonsdata) er en innskrenkning av personvernet. Men et scenario hvor slik lagring forekommer, er også i aller høyeste grad en innskrenkning av borgernes frihet. Dette fordi en slik situasjon innebærer at landets myndigheter i ettertid kan komme til kunnskap om hvem man har kommunisert med og når. En slik kontroll innebærer en innsamling av tolkbare opplysninger som forteller ting om det enkelte individ som tilhører privatlivet. I et fritt samfunn kan ikke myndighetene gi seg til å samle opplysninger om innbyggeres bevegelser uten at de er under etterforskning for noe kriminelt. Et samfunn hvor myndighetene krever å kartlegge innbyggernes bevegelser er ufritt – man er ikke fri hvis man blir sporet.

3. Det er alltid mulig å argumentere for nær sagt et hvilket som helst tiltak. For eksempel kan det argumenteres sterkt for ekstreme og nådeløse straffer, livsvarig fengsel og til og med dødsstraff, for grove forbrytelser som voldtekt, pedofili og drap. I mange land verden over opereres det med slike straffereaksjoner. Men vårt samfunn velger å sette noen andre grenser som vi ikke går over. Vi idømmer ikke pedofile eller voldtektsforbrytere livsvarig fengsel uten benådningsmulighet selv om dette ville kunne forhindre en del gjentatte forbrytelser, og vi bruker heller ikke dødsstraff i Norge. Når det gjelder etterforskning og oppklaring av kriminalitet, gjelder en tilsvarende regel om at vi ikke bruker “medisiner som er verre enn sykdommen.” Vi har enda ikke foreslått å implantere elektroniske brikker inn i hver enkelt innbygger ved lov. Men tenk over det: Hvis hver enkelt innbygger ble nødt til, gjennom lov, å bære en brikke under huden som registrerte alle bevegelser, ville det være mulig å oppklare enda mer kriminalitet. Når et drapsoffer ble funnet, kunne en sentral registreringsenhet skanne alle brikker tilhørende personer som kunne tenkes å befinne seg i det aktuelle området. Brikkens innhold trengte ikke å bli skannet før noe kriminelt hadde skjedd, men den kunne likevel registrere alt individet foretok seg. Dette er et hypotetisk scenario, i dag foreslås ikke slik implantering. Imidlertid er det naturlig å også vurdere slike tiltak dersom teknologien muliggjør det, hvis det også vurderes å lagre alle menneskers elektroniske trafikk- og lokasjonsdata som forteller hvem som har kommunisert med hvem. Så vi kan aldri snike oss unna spørsmålet om hvilke midler vi er forberedt på å benytte mot ting som er vonde, vanskelige, farlige eller onde. Hvis vi først oppgir prinsippet om at mennesker som ikke er mistenkt for noe kriminelt heller ikke skal utsettes for overvåkning og kontroll av en etterforskningspreget karakter, finnes det i praksis ingen grenser for hvor langt man kan gå.

Angående det oppgitte tallet 1400 barnepornosaker, er det for det første et spørsmål hvordan dette tallet er fremkommet. Er det snakk om 1400 separate pedofile individer, hvor har disse beveget seg, og i løpet av hvilket tidsrom? For det annet synes det usannsynlig at det ikke skulle være mulig å motarbeide pedofile overgrep på en mer spesifikk måte enn å lagre uskyldige personers trafikk- og lokasjonsdata. For det tredje er det naturlig at en etat ønsker å få sine muligheter utvidet. At politiet ønsker å utvide politiets arbeidsmetoder, er ikke unormalt. Spørsmålet er bare om det er lurt med en bredere helhetsvurdering enn som så. En annen sak er at politiet i Norge ofte har for lite penger til å patruljere både gater og internett. Det er viktig å unngå å bli så beruset av teknologiens muligheter at det overses at politiarbeide handler om mennesker.

4. Fremskrittspartiet er et parti som ut fra sitt høyrepolitiske ståsted kan forventes å innta mer utpregede “lov-og-orden” standpunkter. Man kan derfor forvente at et høyreorientere parti i regelen vil være mer positivt innstilt overfor kontrolltiltak. – I saken om Datalagringsdirektivet er det likevel i ferd med å vokse frem en innsikt på tvers av partigrensene: Å la myndighetene få mulighet til å kartlegge hva samtlige borgere har foretatt seg, er å gå langt og mye lengre enn vi har råd til dersom rettsstatens prinsipper og den enkelte innbyggers bevegelsesfrihet skal respekteres.

5. Premisset om at oppfølging av konkrete saker nødvendiggjør innsamling av opplysninger om vanlige menneskers bevegelser, er uholdbart.

6. Vi trenger en bred og saklig debatt om Datalagringsdirektivet. Men en saklig debatt kan aldri ta utgangspunkt i at beslutnin

7. Debatten om Datalagringsdirektivet ebatten bør ikke føres på uholdbare premisser.

Uholdbare og feilaktige premisser er blant annet følgende:

• At lagring av trafikk- og lokasjonsdata ikke er problematisk når innholdet ikke lagres.

- Dette premisset er feilaktig fordi informasjonene om hvem vi kommuniserer med og hvor ofte vi gjør det forteller langt mer om oss enn det som oftest banale innholdet i kommunikasjonen. Videre er det mulig å på bakgrunn av hvem de vi kommuniserer mest med i sin tur kommuniserer med trekke slutninger og foreta tolkninger til ugunst for individet. Også når det ikke foreligger noe kriminelt. Hvem vi ringer til, mottar telefoner fra, sender og mottar e-post til/fra eller utveksler andre typer meldinger med er noe som tilhører privatlivet fordi disse tingene forteller om hvem vi har kontakt med og i stor grad derfor “hvem vi er.” Alt dette gjør at lagring av trafikk- og lokasjonsdata “i tilfelle” du skulle gjøre noe galt både er et uforholdsmessig inngrep, et overgrep som ikke er en rettsstat verdig og en alvorlig innskrenkning i den enkeltes frihet. Du er ikke fri hvis dine myndigheter kan vite hvem du har hatt kontakt med i lang ettertid.

• At lagring av trafikk- og lokasjonsdata er uproblematisk i et demokrati.

- Dette premisset er galt fordi et “demokrati” ikke er og aldri kan bli en vaksine mot at det samme demokratiet forvitrer og spises opp bit for bit. Hvis demokratiet og rettsstaten i det godes hensikt iverksetter en uforholdsmessig omfattende eller sterk kontroll som forrykker balansen mellom myndigheter og vanlige innbyggere, svekkes demokratiet enten vi ønsker å innse dette eller ei. Bit for bit svekkes den vanlige borgers frihet. Det bør ikke være tvil om at vissheten om at myndighetene krever å etter nærmere bestemte regler finne ut hva du har foretatt deg, er en innskrenkning av lovlydige borgeres frihet. Man benytter etterforskningspregede metoder mot hele befolkningen.

• At Datalagringsdirektivet ikke innebær noe nytt, fordi de aktuelle dataene også i dag lagres.

- Dette premisset er også galt. Datalagringsdirektivet representerer et radikalt brudd på nåværende praksis. I nåværende praksis slettes trafikk- og lokasjonsdata slettes etter hver faktureringsperiode. Det er også snakk om nye typer data som DLD krever lagret. I nåværende praksis lagres heller ikke lokasjonsdata eller opplysninger om hvem vi utvekskler e-post med. Datalagringsdirektivet krever dessuten at informasjonen om detaljene om alle borgeres kommunikasjon skal lagres for et helt nytt formål, nemlig å gjøre disse dataene tilgjengelige for politiet i tilfelle du skulle gjøre noe som myndighetene finner det for godt å gripe inn mot. Det er derfor feil å fremstille det slik at dataene allerede lagres når den faktiske lagring i dag er av langt kortere varighet enn Datalagringsdirektivets minstetid, og dessuten gjøres for faktureringsformål og andre administrative formål.

• Datalagringsdirektivet er nødvendig for å bekjempe kriminalitet.

- Også et svært tvilsomt premiss. Er det “nødvendig” å lagre opplysninger om hele befolkningens bevegelser for å få tak i de som er kriminelle? Dette er ikke bare et sviktende premiss, hva som er verre er at det kan virke suggererende. Det legges nemlig opp til at de som er motstandere av Datalagringsdirektivet, dermed gjør seg til motstandere av å bekjempe kriminalitet. Dette er å starte med et uholdbart premiss som aldri lar seg hverken bevise eller motbevise. Vi kan tenke oss at det er mulig gjennom en kontroll av hva alle foretar seg vil være mulig å ta noen flere kriminelle. Men vi kan aldri bevise det, og deretter kommer spørsmålet om hvilke tiltak som kunne iverksettes i stedet for å utsette hele befolkningen for en kontroll som i realiteten baseres på et underliggende premiss om at alle er potensielle kriminelle. Hvis vi så i tillegg fornekter at lagring av opplysningene om alle menneskers kontakter representerer et ødeleggende inngrep i personvern og individets frihet, så er man virkelig ute på ville veier. Da har vi forskrevet en medisin som er verre enn sykdommen, og overkjørt rettsstatens prinsipper. Her hjelper det ikke å trekke frem avskyelige forbrytelser som terrorisme og barnepornografisk virksomhet for å legitimere å tilsidesette rettsstatens grunnforutsetninger. Vi er alle enige om at alvorlig kriminalitet er tragisk, men vi må motstå fristelsen til å handle overilet og dermed gjøre stor skade på hele samfunnet.

• Motstandere mot Datalagringsdirektivet er “ensidige,” og “overser viktige momenter.”

- Dette er ikke bare et uholdbart premiss, ordlyden antyder at den som er motstander av Datalagringsdirektivet mangler kunnskap og/eller innsikt, men dette er intet annet enn en påstand. Det alvorlige er at premisset glatt overser at hva Datalagringsdirektivet krever: Hva som kreves lagret i Datalagringsdirektivet er hvem vi kommuniserer med og når, og hvilken IP-adresse vi hadde da vi koplet oss opp. Det kreves registrert og lagret hvem som ringer til hvem, og hvem som mottar en samtale og fra hvem. Det kreves også registrert og lagret hvem som sender og mottar e-post, og hvem som sender og mottar meldinger via mobiltelefon. For mobiltelefoni skal det i tillegg lagres opplysninger om hvor de som kommuniserte befant seg da samtalen fant sted, og dessuten de unike gjenkjennelseskodene IMSI (International Mobile Subscriber Identity) og IMEI (International Mobile Equipment Identity). Slik lagring av disse trafikk- og lokasjonsdata for alle borgeres kommunikasjon – e-post, telefoni, nettsurfing og SMS-sendinger, innebærer at myndighetene gis mulighet til å skaffe seg informasjon over hva hver enkelt foretok seg på disse områdene lenge etter at de aktuelle kommunikasjonshandlingene fant sted.

- Å hevde at det på noen måte er “ensidig” å påpeke at denne formen for tiltak ikke hører hjemme i en demokratisk rettsstat, er en sterk påstand.

- Enda sterkere er påstander om at en slik praksis som nevnt ikke går på bekostning av vanlige lovlydige borgere. Det er nettopp den lovlydige borger som vil rammes. De kriminelle skal jo etterforskes, og overvåkning av personer under etterforskning er vi alle enige om at skal foretas.

- Hva som er kjernen i problematikken, kan formuleres gjennom det sentrale spørsmålet:

“Er det akseptabelt i en rettsstat at et lands myndigheter i lang ettertid skal kunne komme til kunnskap om alle borgeres bruk av telefon, e-post, SMS/MMS-meldinger og nettbruk, ved å kreve at det skal lagres detaljerte opplysninger om hvem og med hva borgerne kommuniserte og om når og hvor disse kommunikasjonshandlingene fant sted?”

Hensynet til rettsstaten, demokratiet og tillitsforholdet mellom myndigheter og borgere gir bare en mulighet: Det må sies et klart nei til Datalagringsdirektivet og liknende tiltak.

Per Inge Østmoen

Håkon Haugli: Du nevner saken med 1400 barnepornosaker i VG/P4. Jeg har sjekket den saken (mer i denne bloggposten) og den viser seg å være en bløff fra Arne Johannessens side. For det første så er 1400 ip-adresser ikke det samme som 1400 saker. De fleste har dynamiske ip-adresser og får da tildelt en ny adresse hver gang du logger på nettet. Intervallet kan variere fra ISP til ISP. I teorien kan dette være 1 sak der 1 person har logget seg på 1400 ganger. Det kan kreere 1400 ip-adresser. Sannsynligvis er antallet noe høyere, men det er ikke 1400 saker.

Den ene konkrete saken Johannessen viser til: At politiet har fått informasjon i oktober i en sak der 121 personer er arrestert i Spania viser at denne saken startet i 2007. De 121 ble arrestert i oktober 2008. At politiet i Norge får saken nå er jo merkelig, men poenget er at selv om DLD hadde vært innført ville disse trafikkdatane vært slettet.

Når Arne Johannessen og PF presenterer tall bør man være kritisk. Det er ikke mange månedene siden han ble tatt med politibuksene på knærne etter utspillet med 18 000 id-løse asylsøkere.