En annen pressesak, fra European Confederation of Police:

The result would be that a vast effort is made with little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them

Personvernkommisjonens uttalelse om datalagringsdirektivet i NOU 2009:1, har et par referanser til faktisk forskning:

• Max-Planck-Instituttet, anslo i 2008 at trafikkdata ville kunne øke oppklaringsraten med 0.002%.

• De tyske føderale politimyndighetene anslo i 2007, at oppklaringsraten med trafikkdata i beste fall ville kunne øke fra 55% til 55.006%.

Ellers oppsummerer Personvernkommisjonen pent problematikken rundt personvern:

Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.

Her er det viktig å holde hodet kaldt, og unngå å iverksette tiltak som skader mer enn de gagner.

Jeg tror det er veldig farlig, og svært misforstått, å gå ut i fra at motstand mot Datalagringsdirektivet bunner i mangel på kunnskap om hva det dreier seg om.

Sakens prinsipielle kjerne er om lovlydige mennesker skal ha rett til å bevege seg fritt i samfunnet, uten at statens myndigheter i ettertid skal kunne komme til kunnskap om hva hver enkelt av oss har foretatt oss og når.

Og da er det et blindspor å diskutere lagringstid, sikring av de lagrede dataene eller kriterier for utlevering til politi eller andre som over tid måtte få adgang til dataene.

Hva som er interessant og viktig, er å reise den sentrale diskusjonen om hvilke følger det får dersom makthaverne i samfunnet gjør krav på å få lagre opplysningene om våre bevegelser uten at vi er under etterforskning eller mistanke for kriminelle handlinger. En rettsstat kan ikke gi seg til å lagre slike data om alle sine borgere uten å rive vekk viktige deler av rettsstatens fundament, og i alvorlig grad underminere den tillit til statsstyret som demokratiet er så avhengig av.

Selvsagt krenkes personvernet dersom opplysninger om lovlydige borgere lagres i den hensikt å kontrollere dem “i tilfelle” de skulle gjøre et eller annet galt. Dette er ingenting annet enn preventiv etterforskning, og folk forstår godt at de ikke lenger er frie hvis myndighetene iverksetter et slikt tiltak. På lang sikt vil følgene bli det motsatte av intensjonen – viser man ikke mennesker tillit og respekt, vil de heller ikke gi tillit og respekt tilbake. Og demokratiet er avhengig av gjensidig tillit og respekt mellom folket og myndighetene – og da kan ikke staten frarøve vanlige mennesker deres privatliv.

Så la oss for all del unngå en debatt om lagringstider og hvem som skal få utlevert dataene etter hvilke kriterier. Hva som er det store spørsmålet, er hvordan vi skal få mennesker til å bli så engasjerte i sitt liv og sitt personvern at de faktisk gjør noe for å forsvare det. Politisk apati er årsaken til at det har tatt så lang tid før folk reagerte mot Datalagringsdirektivet, som representerer en særdeles alvorlig anslag mot menneskers privatliv og personvern. Svært mange kunnskapsrike og tenkende mennesker både i Norge og resten av Europa ser dette, og i en sak som denne er det slett ingen skam å snu for den som i utgangspunktet har vært tilhenger av Direktivet. Å sørge for at vi har et politi som er i stand til å etterforske kriminalitet er en viktig samfunnsoppgave, men å utsette hele befolkningen for en lagring av opplysningene om deres bevegelser og hvem de kommuniserer med er i mindre grad et bidrag til kriminalitetsbekjempelsen.

Kriminalitetsbekjempelse må ikke skje ved at man påtvinger befolkningen som helhet stadig flere kontrolltiltak, men ved at man går etter de som er mistenkte eller som påviselig har utført en forbrytelse. Vi kan ikke ha utopiske “nullvisjoner,” vi kan aldri ha null trafikkulykker, og vil kommer aldri til å få null kriminalitet. Vi må godta å leve i en ufullkommen verden, og vi må akseptere de forskjellige risiki som følger med det å leve.

Vi kjenner til argumentene fra de som hevder at effektiv kriminalitetsbekjempelse krever at folks mulighet til å bevege seg fritt og ikke-sporbart i samfunnet fjernes. Men følgen blir dessverre at de kriminelles premisser råder, hvis demokratiet fraviker sine prinsipper. Vi er nå nødt til å ta fornuften fangen for å la være å ødelegge de verdier vi ønsker å forsvare, og således si et utvetydig nei til Datalagringsdirektivet.

Naturligvis er det også viktig å se på mange andre ting som utfordrer personvernet.

- Men retten til å kommunisere med andre mennesker og å bevege oss på “den elektroniske landevei” uten at våre myndigheter eller andre i ettertid skal kunne få vite detaljene om våre bevegelser, er helt fundamental.

- En demokratisk rettsstat iverksetter ikke innsamling av data om hele befolkningens bevegelser.

- Respekt for menneskers private sfære er livsviktig for tilliten i et samfunn. Derfor er det nødvendig å si nei til Datalagringsdirektivet.

Per Inge Østmoen

Flott å høre at du er skeptisk, men det virker litt som om du kommer til å stemme for uansett siden du legger ved to artikler fra hhv KRIPOS og påtalemyndigheten som ønsker bedre oversikt over befolkningen. Begge artiklene spiller på følelser og autoritet og senker dessverre debatten noen hakk (argumentasjonsfeil: ignoratio elenchi).

Som de kilder Åsmund Gammeltvedt viser til vil ikke dette få noe nevneverdig positiv effekt på bekjempelse av kriminalitet. Jeg har ikke kommet over noen forskning som motbeviser dette.

Problemet er at en vil lagre data om hele befolkningen i tilfelle noen i befolkningen skulle finne på å gjøre noe kriminelt. Uskyldig til det motsatte er bevist? Ikke etter innføring av datalagringsdirektivet. Direktivet bryter med etablerte prinsipper og politiregisterloven er urelevant i denne sammenhengen.

Jeg tror at liten effekt på bekjempelse av kriminalitet og brudd med etablerte prinsipper, gjør at en skal lete lenge før en finner noen som støtter direktivet (utenom Ap’ere, politifolk, og påtalemyndigheten). Mange av de fremtredende menneskene som har tatt til orde mot direktivet har etter min mening gjort en god jobb og vurdert direktivet i sin helhet, som f.eks. de som tok ordet på stiftelsesmøtet til StoppDLD.

I et forsøk på å tilføre debatten noe av verdi legger jeg ved en lenke til datalagringsdirektivet som jeg anbefaler alle å lese grundig:
http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=CELEX:32006L0024:EN:HTML

For å svare på ditt spørsmål: Debatten er kanskje litt ensidig, men ingen som er for innføring av datalagringsdirektivet har kommet med gode argumenter for å bryte med tradisjonen om at en skal bli behandlet som uskyldig til det motsatte er bevist.

Er veldig glad for at denne skepsisen er kommet til uttrykk.

Per Inge Østmoens innlegg inneholder akkurat de samme momentene som gjør at jeg er skeptisk!

I tillegg registrerer jeg at debatten om “fri flyt av kriminalitet (Kripos tall om utviklingen av kriminalitet av Schengen-området)” nokså tvilsomt er koblet til som et ja-argument av enkelte i samtaler på arbeidsplasser. Og i tilfelle, mener jeg at slik omstreiferkriminalitet bør bekjempes på andre måter (eksempelvis grensekontroller).

Vi må ikke havne i en bit-for-bit-politikk – som Per Inge uttrykker det så fint, sitat; “kriminalitetsbekjempelse må ikke skje ved at man påtvinger befolkningen som helhet stadig flere kontrolltiltak, men ved at man går etter de som er mistenkte eller som påviselig har utført en forbrytelse”.

Det er umulig å bekjempe kriminalitet ved å utsette det store flertall for kontroll og overvåkning.

Vi må som frie borgere kunne ha muligheten til å bevege oss fritt i samfunnet, uten at myndigheter eller andre skal kunne finne ut detaljene om hva vi har foretatt oss og hvem vi har hatt kontakt med.

Dette er et så viktig spørsmål at det går på tvers av alle partigrenser, og jeg er helt trygg på at svært mange reflekterte mennesker i samtlige norske politiske partier mener at nå må det sies at nok er nok. Hva som i dag er nødvendig, er at vi sier disse tingene høyt og tydelig – at vi krever vår rett til å få lov til å være frie borgere i et fritt land.

Per Inge Østmoen

De fordelene som her tenkes, og som påstås at vil komme er helt illusoriske. Som nevnt av andre har detaljerte studier vist at fordelene ved Datalagringsdirektivet er helt marginale. Dessuten skal man ikke kimse at av den effekten det vil ha på de kriminelles oppførsel: Vi vil helt sikkert få en omfattende utbredelse av anonymiseringsløsninger og andre løsninger som vil gjøre politiets arbeid enda vanskeligere. I tillegg vil dataene uvergelig komme på avveie, noe som gjør at jeg er sikker på at det vil bli mer kriminalitet og mindre oppklaring av kriminalitet etter omtrent ett år etter at direktivet er innført.

De to linkene du nevner, og det siste utspillet fra Arne Johannessen , viser slett ikke at man er i ubalanse med kriminalitetsutviklingen. Ei heller viser det at politiet trenger Datalagringsdirektivet. Det det viser, er at Politiet har en skrikende mangel på teknisk kompetanse, at de mangler fullstendig gode, globale samhandlingsverktøy og globalt samarbeid for å nyttiggjøre seg dette.

La meg derfor komme med et konkret og teknisk gjennomførbart forslag som ikke vil kreve overvåkning av hele befolkningen, men som vil kreve av det internasjonale politi- og påtalemyndighet-samarbeidet at man arbeider raskere. Dette kan selvfølgelig også ha negative følger, men jeg vil langt foretrekke dette framfor en total overvåkning og totalt opphør av retten til anonymitet, som er Datalagringsdirektivets intensjon (det vil riktignok ikke skje hvis man holder seg til direktivets bokstav, men det er en annen diskusjon).

I det øyeblikket politiet får tak i en logg over mistenkt ulovlig aktivitet på nettet, som f.eks. besøk på overgrepsbilder, tar man loggene og sender de gjennom et system som henter ut IP-adresser og annen interessant informasjon. Det finnes intet mindre enn 675 relevante moduler for dette på Comprehensive Perl Archive Network (CPAN). Dette omfatter så godt som alle logg-systemer som finnes. Det er veldig lite behov for nyutvikling her, noen får dager. Deretter bør man sortere ut en del av som sikkert er uskyldige, som spam-hits, søkemotorer, virus, osv. Dette vil kreve noe mer utvikling.

Deretter slår systemet opp i GeoIP -databasen (ferdig modul som kanskje kan brukes her . Bevisene samles så i en pakke, signeres og krypteres og oversendes til riktig myndighet for godkjenning av oversendelse til annet lands myndighet. Når dette skjer, har det gått under ett sekund siden loggen ble oppdaget av polititjenestemann.

Hvis bevisene blir godkjent av riktig myndighet vil det så gjøres et oppslag i en global database over relevante politimyndigheter, og bevisene havner dermed i et system hos en norsk polititjenestemann.

Denne besitter et eget system som for Norges del gjøres et oppslag i RIPE-databasen . Man kan også å vurdere å opprette en database etter samme prinsipp som Network Abuse Clearinghouse . Man kan tilogmed vurdere å pålegge registrering i databasen og implementasjon av det som så kommer:

Når dette er gjort vet man hvilket system som kan logge informasjonen som behøves for etterforskningen. Dette systemet kan dermed automatisk gjøre utdrag av loggen tilbake så lenge denne eksisterer (ved å bruke samme verktøy som over), og dette utdraget blir tatt vare på til domstolene kan fatte beslutning om loggen skal utleveres eller ikke, eller et eller annet maksimum. Etter at det norske politiet treffer sin beslutning om videre logging, tar det få sekunder til loggingen settes igang. Flaskehalsen blir således kun byråkratisk, ikke teknisk: Man vil trenge mennesker som kan ta disse beslutningene på en forsvarlig måte innenfor et relativt kort tidsrom.

Fordelen ved dette er at man aldri logger informasjon om personer som ikke er mistenkt, man kaster ikke bort ressurser på å lagre en hel høystakk i tilfelle det skulle finnes en nål i den. Ulempen er at kun data som er avdekket nylig vil kunne brukes i etterforskning, og dessuten må man ha rask behandling av data hos beslutningstagere i politi- og påtalemyndighet.

Problemet politiet i nevnte innlegg har lagt fram er først og fremst at det er en byråkratisk treghet i systemet. Løsningen er ikke en total datalagring, men teknologiutvikling sammen med å gjøre byråkratiet mer effektivt.

Denne tilnærmingen vil fungere med de metoder politiet forteller om i media i dag, bortsett selvfølgelig fra de tilfeller der man ikke innser verdien av et spor før det er for sent. Det vil nok uansett datalagringsdirektiv bli vanskeligere å jobbe på denne måten i framtiden, noe jeg håper politiet er klar over (det er jeg redd de ikke gjør, gitt de naive medieutspillene). En implementasjon av DLD vil sannsynligvis framskynde vanskelighetene, så det er gunstig med et samarbeid med teknologer og politiet, ikke dagens situasjon der politiet går i strupen på et nær sagt samlet teknologisk miljø.

Til slutt vil jeg få peke på teknologi jeg har vært med på å utvikle, POWDER der et viktig bruksområde er nettopp å beskytte barn mot overgrep. Her taes det utgangspunkt i at folk flest er interessert i å beskytte barn mot overgrep, ikke det motsatte, slik myndighetene antar. Derfor har det også tross stor støtte i teknologiske miljøer, blir mottatt med øredøvende taushet av myndigheter verden over.

Det er uhyre viktig å være målrettet, slik at samfunnet benytter mekanismer som avdekker kriminell aktivitet i stedet for å lagre alle innbyggeres trafikk- og lokasjonsdata – og som vi har sett i Danmark og Storbritannia har det der gått så langt at myndighetene ønsker å kartlegge også internettsidene man er innom.

En ting er de langsiktige skadevirkningene ved at folks bevegelsesfrihet, privatliv og sikkerhet undermineres fordi et system som bygges opp for å “ta” mennesker vil tendere mot å gjøre dette slik at flere og flere livsområder og i utgangspunktet ikke-kriminelle hverdagshandlinger vil bli gjenstand for kontroll og mistenksomhet og fordi data alltid kommer på avveie før eller siden, og fordi utro tjenere alltid kommer til å finnes i enhver etat. Det nytter ikke å lulle seg inn i en naiv tro på at innsamling av hele befolkningens bevegelser er ufarlig så lenge det skjer i et demokratisk samfunn og er underlagt lovregulering. Virkeligheten er annerledes. Menneskers rett og mulighet til å kommunisere og bevege seg uten at det skal kunne spores i ettertid er vital for frie mennesker i et fritt samfunn, og vi har ikke råd til å kaste barnet ut med barnevannet når det gjelder de helt avgjørende og grunnleggende samfunnsverdier.

I tillegg kommer de politiske skadevirkningene. Det er liten tvil om at ikke minst det populistiske Fremskrittspartiet også her vil vite å fiske i rørt vann, slik de har for vane når de ser sjansen. Hvis Arbeiderpartiet går inn for Datalagringsdirektivet vil dette bli en svært tung politisk belastning særlig over tid. FrP vil her stå klare til å høste gevinstene, og kan fremstå som “det sanne folkepartiet” for de som ser at Datalagringsdirektivet og liknende tiltak som baserer seg på registrering og kontroll av hele befolkningen er noe et parti som vil tjene folks interesser er nødt til å avvise blankt.

Hvis noe parti skal forsvare menneskers rett til å leve trygt i sine liv, bør det være Arbeiderpartiet. Det er en stor misforståelse å tro at stadig mer omfattende kontroll over menneskers liv øker tryggheten, det motsatte er tilfelle når man går for langt og enda lenger enn langt. Da hjelper det ikke at intensjonene var de beste når man tenkte seg at Datalagringsdirektivet var noe man burde gå inn for.

Barneporno og terrorisme og andre fryktelige ting (vi er alle enige om at de er fryktelige) må aldri få oss til å miste hodet og tro at en økende kontroll over hele befolkningen og hvert enkelt individs bevegelser er løsningen for å minimalisere kriminaliteten.

Det er ikke slik at et svært høyt antall menn går med potensialer for å tenne seksuelt på barnekropper, pedofili er en meget alvorlig personlighetsforstyrrelse og ingen tilbøyelighet som ligger i menns normale seksualdrift. Skremmebildene bør legges på hyllen.

Selvfølgelig er slike fenomener alvorlige, men igjen gjelder det å være målrettet. Godt politiarbeid innebærer at en går direkte på den kriminelle aktiviteten, og selv om det er naturlig for enhver etat og organisasjon å ville styrke sin posisjon kan ikke argumentasjon fra noen av en etats representanter være bestemmende for hvordan vi organiserer vårt samfunn.

Terroristene kan aldri vinne, og det vil være helt unødvendig å gjøre samfunnet mer kontrollerende og således endre samfunnet i retning av terroristenes ufrie prinsipper. For det er det ufrie, gjennomkontrollerte samfunnet som er terroristenes ideal. La oss derfor holde på våre samfunnsidealer og dermed bevare den for demokratiet og stabiliteten så livsviktige tilliten mellom mennesker – og mellom landets myndigheter og borgere.

Per Inge Østmoen, medlem av Arbeiderpartiet

Denne er også postet under datalagringsdirektivet og personvern, men jeg poster den også her i tilfelle det er noen som ikke følger alle debattene rundt dette direktivet. Det er iallefall et poeng som ikke har blitt tatt med, og kan være et bidrag til om debatten er for ensidig. Det er ikke meningen å spamme.

Det problematiske med datalagringsdirektivet og personvernet, er blitt godt tatt opp blant debattantene her. Det er likevel jeg poeng jeg har lyst til å komme med, ettersom jeg finner det noe underkommunisert. Det er hvor lite forslaget, og debatten ivaretar fremtidige perspektiver. Altså i hvor stor grad dette forslaget er preget av en statisk tolking av internett, som noe som alltid vil være slik det er idag.

Jeg har lyst til at alle kan stille seg det enkle spørsmålet om hvor mye de bruker internett idag, kontra 15,10, og 5 år siden. Så kan du begynne å differanisere med de ulike oppgavene du brukte tiden din på internett, for 15,10, og fem år siden kontra i dag. Deretter kan dere tenke i hvor stor grad mobile enheter åpner opp for bruken av internett, slik vi ser med Iphone eller Android. Sannsynligheten er nok rimelig stor for at du bruker mer tid, og til flere ulike arbeidsoppgaver eller hobbyer. Og du er ikke lengre begrenset til laptopen, du kan til og med sitte på bussen. I hvor stor grad tror dere denne utviklingen vil være proporsjonal med utviklingen fremover? I hvor stor grad tror du dine barn tilbringer mer tid på internett enn hva du gjør? Eller hva med dine barnebarn, eller deres barn? Eller om 5, 10 eller 15 år fremover i tid? Den digitale revolusjonen er siden byggingen av mikrochipen den raskeste voksende inkrementelle revolusjoner vi har idag. Det samme gjelder ved bruken av internett.

Internett er mer enn bare nettaviser, e-post, og msn . Internett er et digitalt samfunn, og om du ikke ser det idag er konturene av et slikt samfunn enklere å skimte for dine barn. Internett er et sted der du eksisterer i mer eller mindre faste digitale avtrykk, avhengig av din bruk av tid der. Du kan dele et spill med dine venner som det klassiske monopol, eller gjennom World of Warcraft. Du kan fortelle om smaken din ved å anmelde bøker, eller filmer på amazon.com, eller du kan diskutere politikk på forum, slik jeg gjør her. Dette er det digitale meg i Arbeiderpartiet, dere kjenner meg ikke fra den fysiske verden men gjennom den digitale.

Vi er ikke lengre avhengige av å befinne oss i det samme fysiske rom lengre, og vi er ikke begrenset av tid heller. Kommunikasjon har siden brevet brytt barrieren med det fysiske rom, og telefonen brøt med tid og rom. Internett åpner opp for mye mer, f,eks det at vi kan dele en aktivitet mellom hverandre. Vi kan leke med hverandre uavhengig av tid og rom, og dette åpner for muligheter.

Forslaget til datalagringsdirektivet sidestiller tiden du bruker på internett med graden av overvåking du ønsker, altså egentlig er det en incentiv struktur som tilsier at du bør bruke internett mindre, om du er opptatt av ditt privatliv og rettighetene til individet. Samfunnsutviklingen legger ikke opp til dette, den legger opp til en større og større bruk av internett. Muligheten mobile enheter gir deg til å knytte deg opp til internett vil tilsi et forbruksmønster hvor du er på nett hele tiden, og dermed også overvåket hele tiden. Sammen med ønske om å kartlegge hvor du befinner deg i det fysiske rom, vil dette direktivet tilsi at denne overvåkningen foregår både i det fysiske rom så vel som det digitale.

Rune k. Bugten