Etter min mening er det nødvendig å lagre data, særlig som et middel til å bekjempe den økende kriminalitet. Så lenge det bare er forbindelsene mellom ulike internettbrukere som registreres kan jeg ikke se at dette er en trussel for personvernet. Vi som intet har å skjule har heller intet å frykte. Det vil dessuten bare være i spesielle tilfeller at myndighetene har behov for å lete i lageret. Jeg støtter Bjørnflatens synsmåter. Som AP medlem anbefaler jeg stortingsgruppen å stemme for innføring av direktivet.

Tor Fr. Rasmussen

Ikke en trussel mot person vernet?

Ikke en trussel for folk som av forfølgelse grunner lever på ukjent adresse?
Ikke en trussel for at folk skal ved å bruke en time på nett ha laget en lise over dine nærmeste basert på hvem du har ringt hvor ofte og på hvilke tidspunkt?

Les om: http://en.wikipedia.org/wiki/Wikileaks
Det er en web side spesialisert på å publisere sensitiv informasjon.

Deretter forestill deg om en side som publiserer Datatrafikken din for 6 måneder.

Hvordan kan dette ikke være en trussel?

Jeg ønsker ikke å fremstå som belærende, men synes dette er et såpass viktig tema at en har en plikt til å informere folkevalgte når de tar et standpunkt basert på argumentasjon som ikke er gyldig.

Slik jeg forstår det er du for datalagringsdirektivet av to grunner (si i fra hvis jeg har misforstått):

(1) «Trafikkdata lagres allerede i dag» og har hjulpet politiet oppklare store saker, derfor vil litt mer og konsekvent datalagring som blir tilfellet ved innføring av datalagringsdirektivet føre til at flere saker blir oppklart.

(2) I dag er rutiner rundt lagring/sporbarhet/sletting av data for dårlig og datalagringsdirektivet vil rydde opp i dette. En implementering av datalagringsdirektivet i norsk lov kan derfor føre til økt personvern (sic).

Og som kommentar til debatten som pågår nå sier du:
«På denne bakgrunnen mener jeg at den prinsipielle debatten om lagring av denne type data ble tatt da man åpnet for at selskapene kunne lagre dataene, og at debatten om hvorvidt politiet skulle kunne ha tilgang ble tatt da man påla selskapene å tilrettelegge disse dataene for politiet. Jeg mener dette er underkommunisert i debatten som går om direktivet. Særlig synes jeg det er underlig at Datatilsynet, som har engasjert seg så sterkt i debatten, ikke har brakt dette sterkere inn i debatten.»

Jeg tror det er viktigst å forklare hvorfor denne debatten kommer nå og hvorfor den skaper så mye engasjement, ettersom det ikke fremkommer av ditt innlegg hva som prinsipielt vil forandres i norsk lov ved innføring av direktivet. Under nåværende lovgivning samler teleselskaper (og andre) data som er nødvendig i forbindelse med fakturering, slik at kunder kan klage på regningen. I prinsippet skal data kun lagres for det formålet det er tiltenkt – det er viktig at en kunde av en tjeneste skal kunne klage på regningen. Derimot, hvis en kunde av en bedrift har begått en kriminell handling og bedriften sitter på data som kan løse saken, vil det være naturlig at disse dataene ble overlevert politiet eller PST. Det som forandres ved innføring av direktivet er at data skal lagres om hele befolkningen i tilfelle noen i befolkningen begår noe kriminelt i fremtiden og dermed gir hele Norge status som mistenkt. Når Ap tar til orde for å svekke ordningen om at en er uskyldig inntil det motsatte er bevist, vil det komme en debatt. Dette er en helt annen debatt en den du henviser til ift lagring av data hos selskaper.

(1) Så til din påstand om at innføring av datalagringsdirektivet er viktig i bekjempelse av kriminalitet. Selv om politiet utrolig nok sier det er viktig :), er et anslag en forbedring i oppklaringsprosenten på 0,006 prosentpoeng (http://www.heise.de/newsticker/meldung/Vorratsdatenspeicherung-fuer-eine-0-006-Prozentpunkte-hoehere-Aufklaerungsquote-151466.html). Dette er mest sannsynlig fordi det er uproblematisk for dem som driver kriminelle handlinger gjennom internett å skjule sine spor gjennom proxy-servere/darknets/tor og bruk av andres trådløse nettverk. Som du påpeker i ditt innlegg har dagens ordning ført til at store saker (i norsk målestokk) har blitt oppklart.

(2) Det er ingen automatikk i at bedre rutiner på lagring/sporing/sletting av data er avhengig av innføring av datalagringsdirektivet. Jeg vil håpe at vi har dyktige nok parlamentarikere som kan få til en løsning som ikke innebærer at en overvåker hele befolkningen.

Det eneste som kan tilsi at en må innføre datalagringsdirektivet er om «noen» har misinformert om EØS-avtalen. Aps standpunkt for datalagringsdirektivet, selv med alvorlige konsekvenser for etablerte prinsipper, gir en helt ny mening til deres slagord «alle skal med».

Håper du enten kommer med nye argumenter eller snur i debatten:)

mvh,
Lasse

Statistikk er alltid risikabelt. Jeg er sikker på at det er mulig å trekke ethvert statistisk materiale, ethvert estimat, i tvil. Derfor vil det ikke være overraskende hvis noen forteller at statistiske bedømmelser – på begge sider – bygger på misforståelser, feil eller gale opplysninger. Disse påstandene vil det i sin tur kunne stilles spørsmålstegn ved, og slik har vi det gående med påstander og motpåstander.

Hva som er sentralt å få frem i debatten, er at uavhengig av hvorvidt man teoretisk klarer å få tatt et ukjent antall flere kriminelle er lagring av hele befolkningens trafikk- og lokasjonsdata for slike kontrollformål som Datalagringsdirektivet krever et tiltak som rammer det store flertall av uskyldige. Dette fordi tiltaket lagrer data om hele befolkningen. Her er vi alle nødt til å forstå at en lagring av data om hva samtlige innbyggere foretar seg, er et tiltak som bygger på et premiss om at dataene skal være tilgjengelige for myndighetene i tilfelle du gjør noe kriminelt. Dette er fundamentalt nytt.

Det er derfor feil å tro at Datalagringsdirektivet innebærer en videreføring av nåværende praksis. Datalagringsdirektivet pålegger teleselskaper å lagre for et helt annet formål enn de administrative, nemlig for å gjøre dataene tilgjengelige for myndigheter og politi. Direktivet krever dessuten lagring av lokasjonsdata (hvor du var da du ringte eller ble oppringt, sendte eller mottok en melding), og e-postlogger. Alt dette er nytt, og det er en svært stor og viktig forskjell mellom teleselskapers kortvarige lagring av trafikkdata for administrative formål og en pålagt plikt for de samme teleselskaper til å lagre for å gjøre trafikk- og lokasjonsdata tilgjengelig for å kunne kontrollere befolkningen.

Og det holder absolutt ikke å snakke om sikker lagring, eller at dataene bare skal hentes ut etter strenge kriterier. Ingen lagring kan bli fullstendig sikker, og kriteriene for å hente ut data om individer kan endres over tid.

Datalagringsdirektivet innebærer lagring for å kontrollere mennesker, og normalt oppegående individer oppfatter at det ligger en dyp mistillit til medmennesker bak. Det avgjørende momentet er at dette meget udemokratiske tiltaket rammer alle, det er ikke et tiltak som spesifikt retter seg mot kriminelle.

Det er også andre momenter som kommer inn. Dersom det lagres slike data om alle landets innbyggere, vil fristelsen over tid bli uimotståelig til å benytte disse dataene til utvidede formål. Flere og flere livsområder og normale hverdagshandlinger vil kunne bli gjenstand for kontroll, innsyn og inngrep – simpelthen fordi muligheten foreligger. Den farlige glideflukten her begynner med at man tenker seg at “hvis vi bare klarer å hindre at en eneste pedofil, drapsmann, terrorist osv. gjennomfører sitt forsett er det verd det.” Men slik tenkning hører ikke hjemme i et demokrati – det er i sterkt ufrie samfunn at man holder seg med rettsprinsippet om at hensikten helliger middelet.

Selv om Norge er et demokrati, betyr ikke det at samfunnet er vaksinert mot å bevege seg i udemokratisk retning – demokratiet er og vil alltid være sårbart. Vi tåler ganske enkelt ikke at balansen mellom myndigheter og innbyggere forskyves slik det skjer når kontrollmakten utvides slik at også de mange uskyldige blir gjenstand for registrering og gjort sporbare. Datalagringsdirektivet er et eksempel på en slik uforholdsmessig kontrollmakt. Vi ønsker ikke det mistillitssamfunnet som blir følgen, dersom vanlige mennesker blir fratatt sin mulighet til å kommunisere med andre og til å bevege seg fritt uten å kunne spores i lang ettertid.

Uforholdsmessig kontroll er en belastning for vanlige mennesker, vi har i et demokrati ikke råd til å praktisere tiltak hvis natur innebærer at hele befolkningen utsettes for gjennomgripende kontroll for å teoretisk fakke noen blant den minoritet som er kriminelle. Å motarbeide kriminalitet innebærer at man går direkte på kriminelle handlinger og de som utfører dem.

Å samle inn og lagre opplysninger om hva folk gjør er et etterforskningstiltak. Man etterforsker ikke i en rettsstat de som ikke er mistenkte for kriminelle handlinger. I en rettsstat er det nødvendig å holde prinsippet om uskyldspresumpsjonen i hevd.

Nå er det helt påkrevet at de som ønsker å tjene befolkningens interesser og vil at vårt samfunn skal være et godt og trygt sted å være, tar et klart standpunkt mot Datalagringsdirektivet.

Per Inge Østmoen

Per Inge Østmoen og Lasse K (Fy, hvorfor anonym?) argumenterer som om alle andre enn de selv er kunnskapsløse om saken. Det er formålsløst å innlate seg i en debatt med slike “besservissere”. Saken har langt større perspektive enn det disse anfører. Tar jeg feil når jeg antar at minst en av dem er tilhengere av Nei til EU og tilhører annet parti enn AP?
Tor Fr. Rasmussen, Ja til EF i 1972

I andre verdenskrig lærte vi på den harde måten.
Det førte til at Norge bestemte noe uvanlig. Legitimasjons plikten ble opphevet for å sikre et fritt demokratisk samfunn.
Jeg synes det er bekymrende at folk glemmer og at personvernet skal skli ut gradvis mer og mer med små skritt.
Jeg synes grensen er nådd.
Hvis man innforer datalagringsdirektivet vil man gjøre grove brudd på prinsippene som ligger til grunn for den Norske rettsstat og demokrati. Grunnen til at disse bruddene kan “lures” inn i lovverket uten noe fundamentale endringer av loven er at problematikken rundt elektronisk kommunikasjon ikke var tenkt på da lovene ble skrevet den gang.

Bruddene er som følger men der er sikkert fler som eventuelle advokater kan peke på:
1: Alle må legitimere seg hvis dem skal delta i det moderne samfunn med telefon og Internett.
2: Alle skal bli etterforsket i tilfelle man kommer til å gjøre noe galt.

Det at dataene lagres i dag er jeg klar over men dem lagres bare så lenge det er absolutt nødvendig.
Det er en vesentlig forskjell på et 3 ukers bilde av en persons kommunikasjon og et 6 måneders bilde.
Et tre ukers bilde er nokk for politiet til å aktivt overvåke noen dem har hjemmel til å overvåke fortløpende.
Et seks måneder bilde vil kunne gi politiet muligheten til å samle inn beviser i tilfelle noe skulle gå galt i ettertiden. et seks måneder bilde er også mye mye farligere i uvedkommendes hender.
“bare, hvem, hvor, når, og hvorhen” er ikke “bare” i det hele tatt.
Et stort bilde av trafikkdata kan benyttes av politiet til å kartlegge nettverk av pedofile men samtidig kan kriminelle bruke informasjonen til å kartlegge for eksempel politiet, utenlands soldater, ansatte i bestemte bedrifter og hva dem måtte finne på"
Det er naivt å tro at disse dataene ikke vil lekke.
Om et 3 ukers bilde lekker 1 gang er det ikke så farlig fordi at en som ønsker å sette informasjonen i system må bryte seg inn eller underslå hver tredje uke i en lengre periode.
Om er seks måneders bilde blir stjålet en gang så er det veldig kritisk.

Hvis myndighetene vil innføre datalagringsdirektivet som kommer utenfra fordi dem er for late til å kjøre en prosess for å få på plass et lovverk som regulerer elektronisk kommunikasjon basert på den norske grunnlov synes jeg det er farlig neglisjering av lovverket som skal regulere den omfattende arenaen som vi alle i praksis må delta på.

Hei!

Det er teknisk fullt mulig å overvåke spesifikke mistenkte individers bruk av telefon, e-post og oppkoplinger til internett. Da går man direkte og konkret på de som er mistenkte for kriminelle handlinger eller som har utført forbrytelser. Dette blir da tilsvarende situasjonen i den fysiske sfæren, der man iverksetter spaning på mistenkte individer. Denne formen for politiarbeid kan ingen ha noe i mot, ettersom den fokuserer målrettet på kriminell aktivitet og de som utfører den.

Men man spaner ikke på hele befolkningen for å ta de som er kriminelle, det er utenkelig i et rettssamfunn. På samme måte kan det heller aldri godtas å lagre hele befolkningens trafikk- og lokasjonsdata “i tilfelle” vi skulle gjøre noe galt en eller annen gang.

Den fundamentale forskjellen ligger mellom:

a) Etterforskning og innhenting av opplysninger som utføres preventivt uten at noen vet om det i det hele tatt har skjedd noe kriminelt, etter premisset om at du kan være en forbryter – eller at du kan bli en.

b) Etterforskning og innhenting av opplysinger som iverksettes først når kriminalitet er blitt påvist og som retter seg mot de personer som man har skjellig grunn til å mistenke.

I denne forbindelse er det viktig å forstå at også det første eksemplet (a) dreier seg om et etterforskingspreget tiltak, selv om noen skulle hevde at “dataene skal jo bare hentes ut hvis det skjer noe kriminelt.” Hvis det ikke foreligger påviselige kriminelle handlinger eller meget sterk grunn til å mistenke noe slikt, må heller ikke opplysninger lagres om hva den enkelte foretar seg. Vi har ingen garanti for hvordan dataene vil bli brukt, dersom de først er lagret. Den beste måten å sikre mot at mennesker lider overlast her, er at dataene ikke lagres lenger enn hva som er påkrevet for tjenesteleverandørens administrative formål. Dette må være regelen for alle som ikke er under mistanke eller beviselig er involvert i kriminelle aktiviteter.

Hvis pedofili er et problem, så bør politiet få en bemanning som gjør at de kan kan foreta søk på nettet, slik det også bør være politifolk i gatene. Hvis datainnbrudd er et problem, må det utvikles systemer for å registrere slike hendelser når de skjer slik at ugjerningsmennene kan spores der og da og så politianmeldes.

I prinsippet kan man gå meget langt, dersom man først er villig til å bruke ethvert middel for å teoretisk fakke noen flere kriminelle. Man kan i dag operere elektroniske brikker inn i hver eneste innbygger, brikker som forteller hvor den enkelte befinner seg til enhver tid. Det er eller vil bli mulig å la slike brikker måle aggresjonsnivå/hormonnivå i blodet og mye annet. Et slikt tiltak ville muligens føre til at noen flere kriminelle ble tatt. Men i et fritt samfunn er vi nødt til å akseptere at totale, endelige løsninger og nullvisjoner er urealistiske eller umulige. Vi er derfor nødt til å motstå fristelsen til å kontrollere så mye og så gjennomgripende som teknologien gir mulighet for. Ellers kommer vi dessverre i skade for å forskrive en medisin som i sine konsekvenser er langt verre enn “sykdommen,” og som vil underminere rettsstatens fundament og tillitsforholdene i samfunnet.

Og når det gjelder politiet og kriminaliteten, så er det og vil alltid bli slik at den vesentlige faktoren for å oppklare kriminalitet er at publikum – du og jeg – er observante og melder fra når noe kriminelt skjer. Da er tillitsforholdet mellom publikum og statens maktapparat helt uunnværlig. Det tillitsforholdet forutsetter blant annet at frie mennesker som er utenfor mistanke for kriminelle handlinger får gå i fred, uten at detaljer om deres kommunikasjon og bevegelser forøvrig lagres.

Per Inge Østmoen

Hysteriet om personvernet her i landet har svinga for langt i feil retning. Etter mitt syn har alle som har godt samvet ingen ting å vere redd for, tvert imot. Det er i alle lovlydiges interesse at samfunnet ikkje legg seg flat for kriminell verksemd, kriminell forretningsdrift.

Kvifor skulle me verne om dei kriminelles framferd? Kvifor skulle me med åpne auge legge til rette for at kriminelle individ og internasjonale bandar fortsatt skal kunne operere fritt over landegrensene utan større risiko for at politiet skal kunne føre fellande bevis i ei rettssak? Utan fellande bevis – ingen dom – og kanskje påfølgjande erstatningskrav frå den som slapp laus frå lang varetekt fordi påtalemakta må konkludere med at politiet ikkje greidde å finne nok bevis til å reise straffesak mot vedkomande. På meg virkar debatten som om motstandarane av direktivet ønskar at Norge skal bli ein fristad for Europas kriminelle.

Eg forstår heller ikkje argumentet som eit par av dykk har bruka i denne debattspalta, at datalagringa vil snu opp ned på prinsippet om at einkvar er uskuldig til det motsette er bevist (til ein eventuell dom er rettskraftig). De påstår at alle i samfunnet vil vere under mistanke til det er bevist at ein er utan skuld…..
Rettsprinsippet endrast sjølvsagt ikkje:Einkvar er uskuldig til ein fellande dom er rettskraftig. Bevisbyrda ligg sjølvsagt framleis på politi-og påtalemakta. Men det er her eg har på følelsen at nokon ønskar å stikke kjeppar i hjula for politietterforsking tilbake i tid. Etterforsking som kan bidra til å løyse fleire kriminalsaker enn i dag.

Sett frå min ståstad vil vårt demokrati og rettssamfunn tene på at det vil bli enklare å få domfelt kjeltringane, kanskje til og med å få stoppa nokon av kjeltringestrekane på eit tidligare stadium enn me er i stand til i dag.

Som Ap-medlem vonar eg sanneleg at alle i stortingsgruppa vår står samla og stemmer for datalagringsdirektivet.

Hvor er sammenhengen mellom å holde i hevd prinsippet om at den som ikke har gjort noe galt heller ikke skal etterforskes, og å gi kriminelle frie tøyler? Hvorfor er det å gjøre Norge til et fristed for kriminelle å unnlate å lagre informasjon om hvem vi kommuniserer med, når vi gjør det og når vi er på nettet? Hvis vi er uskyldige inntil vi har blitt funnet skyldige gjennom en rettskraftig dom, hvorfor skal vi da utsettes for innsamling og lagring av disse informasjonene før det foreligger noen som helst indikasjon på at vi er involvert i kriminelle handlinger og uten at det overhodet foreligger noe påviselig grunnlag for en rettssak?

Det er utrolig skremmende, dersom det utbrer seg en mentalitet om at den som sier nei til at vanlige menneskers trafikk- og lokasjonsdata skal registreres og lagres i lang tid ønsker å skape et fristed for kriminelle. Dette innebærer nemlig at det antydes at den som mener at lovlydige borgere bør slippe å være sporbare, har tvilsomme motiver for sitt standpunkt. En slik mentalitet er svært, svært skremmende og minner oss om stater og samfunnsformer vi definitivt ikke bør ønske oss.

Hvis det antydes at den som sier nei til Datalagringsdirektivet har tvilsomme eller i alle fall uverdige motiver, bekreftes det i samme øyeblikk med all ønskelig tydelighet at dette direktivet og mentaliteten bak det bygger på en fundamental mistillit mot vanlige mennesker. En slik mistillit betyr at uskyldspresumpsjonen er på vikende front – for hvorfor skal alle innbyggeres trafikk- og lokasjonsdata lagres for etterforskningsformål hvis det ikke forutsettes at samtlige innbyggere er potensielle forbrytere? En slik forutsetning hører ikke hjemme i et demokratisk samfunn.

Vi kan aldri godta i et demokrati å innføre tiltak som bygger på mistillit til våre medmennesker. Denne form for tiltak ødelegger demokratiet.

Det er nettopp de som har rent mel i posen, som har et selvsagt krav på å få lov til å bevege seg i samfunnet uten at opplysningene om våre bevegelser og gjøremål skal registreres og lagres.

Det bør ikke kunne hevdes at Guro Slettemark, jurist og seniorrådgiver i Datatilsynet, ønsker å lage et fristed for kriminelle. Her er hennes reflekterte og vel begrunnede synspunkter:

http://www.datatilsynet.no/templates/Page____1638.aspx

Vi har alle noe å skjule, noe å verne om, nemlig vårt privatliv. Dette ligger det intet skummelt eller mistenkelig i, men derimot et helt naturlig ønske om å bevare vårt private rom når vi ikke er under mistanke for noe kriminelt. Dersom staten gjør krav på å frata alle innbyggerne deres privatliv ved å kreve å gjøre dem sporbare, og dertil mistenkeliggjør et berettiget ønske om å slippe at opplysninger langtidslagres om hva lovlydige og frie borgere foretar seg, er det ytterst alvorlig. Et slikt scenario svekker demokratiet og uthuler rettsstaten. Hvis vi vil bevare disse sentrale verdiene, må vi derfor si nei til Datalagringsdirektivet og tilsvarende kontrolltiltak som rettes mot hele befolkningen.

Arbeiderpartiet bør gå foran i å forsvare vanlige menneskers rettigheter, også på dette området.

Per Inge Østmoen

Kommentar til Reidun.

Du har missforstått noe fundamentalt og det er at dette direktivet skal kunne gi fellende beviser.
Trafikk dataene kan ikke gi fellende beviser. Det er simpelthen ikke mulig å bevise at det er eieren av Internett linja som laster ned ulovlig materiale. Trafikk dataene kan gi spor for politiet å følge og sammen med andre beviser som veier mye tyngre føre til en dom. Men trafikk data er veldig usikre beviser og vil ikke kunne være fellende i noen som helst rettssak.

Jeg tror heller ikke du skjønner hva det dreier seg om. For å forklare dette bedre så kan det sammenlignes med at en person skulle vært ansatt til å følge deg rundt hvor en du går samtidig som han skriver ned hvor du går, hvem du møter, varigheten på møtet og møtets tidspunkt. Det som skrives ned skal selvfølgelig slettes etter et år og kun brukes ved mistanke om at du har gjort noe galt.

Internett er en arena som er hovedarenaen for mange personer i hverdagen. For de personene som ikke tilbringer mere tid på Internett en å lese avisa kan jeg skjønne at dette virker ubetydelig men for de personene som faktisk bruker elektronisk kommunikasjon til sosialisering, politisk og frivillig arbeid, handleturer, underholdning, skole, og mye annet så er dette en sak av stor betydning.

Jeg har bekreftet identitet her på origo for nettopp å vise at jeg har rent mel i posen. Jeg synes det er veldig grovt å indirekte anklage meg for å ha urent mel i posen. Det forårsaker også stor skade på debatten fordi mange som vil ikke tør stå fram med sine meninger av frykt for at dem skal bli mistenkt for pedofili.

Til slutt vil jeg påpeke igjen at datalagringen vil koste penger og at disse pengene kan brukes på andre alternativer som vil føre til det samme målet om at kriminelle blir tatt.
Det går også helt fint an å utarbeide bedre metoder for politiet å “patruljere” Internett.

Jeg kommenterer her etter å ha fulgt en link sent til Elektronisk Forpost Norge sin e-postliste, men uttaler meg ikke på vegne av organisasjonen.

Det siste først; ja, det er alt for ujevn og tvilsom behandling av trafikkdata i dag. Jeg er helt enig i at det skal kreves domstolkontroll. Det bør også innføres rutiner for kontroll med de selskapene som lagrer data, at de faktisk sletter det når det skal, og at de har den sikkerhet og tilgangskontroll som kreves.

Dette er uavhengig av datalagringsdirektivet. Hvis Norge implementerer datalagringsdirektivet vil den umiddelbare konsekvens være en forverring av situasjonen, da data vil måtte lagres lenger, og inneholde mye mer sensitive opplysninger. Det kan vedtas nye lover og forskrifter uten å godta datalagringsdirektivet!

Videre, når det gjelder kriminalitet: Ja, mer lagring av data vil føre til mer oppklart kriminalitet, og flere dommer. Dette gjelder helt fram til en total politistat, hvor hver borger må redegjøre for enhver handling. Spørsmålet er aldri om vi vil ha mer eller mindre kriminalitet. Spørsmålet er om hvor langt vi er villige å gå for å bekjempe kriminaliteten. Kameraer på hvert hushjørne? Forbud mot kryptering og anonymiserende teknologi? Legitimeringsplikt? Stikk-kontroll av private hjem? Hver av disse tingene vil føre til mer oppklart kriminalitet, men med en kostnad for hver persons velbehag.

Og det er dette det bunner ut i. Hvordan vil dette påvirke samfunnet, og menneskene i det? Det er veldig lett å si “jeg har ingenting å skule”, når du selv ikke blir direkte påvirket. Men hva med den personen som ringte krisetelefonen for homofile og lesbiske? Eller med de som publiserte humortegninger av profeten Muhammed anonymt? Eller med den som vil utveksle e-post med Vigrid? Dette er kanskje ikke deg, men har du ingen sympati med disse andre menneskene som faktisk blir påvirket?

Det er ikke snakk om hvis, som vi ofte hører, dette har konsekvenser for personvernet. Det har det uten tvil. Spørsmålet er hvor mye vi skal akseptere.

Hei igjen.

Angående datalagring og omkostninger, er det et argument at lagring av hele befolkningens trafikkdata medfører utgifter. Men det er neppe det sterkeste argumentet, ettersom kostnadene forbundet med å lagre data stadig reduseres. Dette spørsmålet koker ned til hvorfor opplysninger om mennesker som ikke er mistenkte for noe kriminelt skal lagres.

Når det gjelder følgene for hver enkelt, er det svært viktig å unngå å akseptere premisset om at dette handler om hvorvidt man har “noe å skjule” eller ikke. Alle har et privatliv og dermed noe å skjule, og spørsmålet er om statens myndigheter skal kunne komme til detaljert kunnskap om hva hver enkelt innbygger har foretatt seg. Vil vi dette, eller mener vi at det nå går en grense der hvor myndighetene har ambisjoner om også å lagre opplysninger om de som er ikke-kriminelle?

Angående datalagring og hvordan mennesker rammes, er det for mange vanskelig å tenke seg at man er sårbar når man sitter hjemme i sin stue og beveger seg på internett eller snakker i sin “private” mobiltelefon. Men hvis slike aktiviteter medfører at opplysningene langtidslagres om hva vi gjorde, når og hvem vi kommuniserte med, mister vi vår frihet og bevegelsesfrihet. Dette i særlig grad dersom man er en ærlig og redelig borger, fordi det er den ærlige innbygger som har krav på å få ha sitt privatliv i fred. Er data først lagret om innbyggernes bevegelser og kommunikasjoner, vil de kunne bli brukt. Hverken vi eller de som lagrer, eller de som får tilgang til den aktuelle informasjonen om oss vet hvordan opplysninger og kombinasjoner av opplysninger vil kunne tolkes eller brukes i fremtiden. Kriterier for slike ting er og vil alltid være i endring, og det eneste sikre for befolkningen er at vi som samfunn holder oss til prinsippet om at informasjon om hva den enkelte gjør i sitt liv bare skal kunne lagres i tilfeller der det er konkret mistanke om eller påvist forbryterske handlinger. Ellers vil vi bare gå inn i en negativ spiral av uforholdsmessig kontroll og økende gjensidig mistillit. Skal vi unngå dette, er vi nødt til å avstå fra å benytte hele bredden av de kontrollmuligheter som teknologien gir muligheter til. Teknologien muliggjør en teoretisk overvåkning av hvert eneste menneske i detalj. Men det er noe som heter å helle barnet ut med badevannet, og tapet for hele samfunnet vil bli for stort dersom vi i det godes hensikt ødelegger menneskers mulighet til å ha et privat liv.

Det er umulig å snakke eller rasjonalisere seg vekk fra den realitet at dersom det kreves å samle informasjon om hver enkelts bevegelser, gjøremål og/eller kommunikasjon, så er hensikten å gjøre dette preventivt i tilfelle de mennesker det samles opplysninger om skulle gjøre noe kriminelt en eller annen gang. Dette handler derfor om mistillit, og det er umulig å over tid ha respekt for den som møter deg med mistillit. Et lands myndigheter skal være folkets tjenere og hjelpere, og passe på at så mange som mulig lever trygge og gode liv preget av størst mulig sosial rettferdighet og i størst mulig grad like muligheter. Hva som aldri må være myndighetenes oppgave, er å utvikle så store ambisjoner at de vil detaljkontrollere hver enkelt innbygger for å oppnå et eller annet mål som gjerne kan være det mest aktverdige. Følgene av detaljkontrollerende tiltak som invaderer privatlivet blir at man ødelegger de verdiene man trodde at man forsvarte. Da blir resultatet det motsatte av hva man ønsket. Det øker ikke tryggheten, men svekker den, dersom myndighetene gis stadig mer innsyn og flere kontrollmuligheter i folks dagligliv. Vi må klare å akseptere at det perfekte samfunn med null trafikkulykker, null barn som faller ned fra trærne og slår seg under lek, eller null kriminalitet, er umulig. De totale og omfattende ambisjoner om den perfekte samfunnstilstand gjennom kontroll av alle mennesker er den sikreste vei til “et visst sted” – selv om hensiktene er de beste. Derfor er det nødvendig å avstå fra å implantere brikker inn i hver enkelt innbygger for å kontrollere henne eller ham, og derfor er det nødvendig å avstå fra kontrolltiltak som Datalagringsdirektivet.

Vi bør legge bestrebe oss på å legge samfunnet til rette slik at sosial urettferdighet og urettferdige ulikheter i livsmuligheter på bakgrunn av sosial bakgrunn, økonomi osv. minimaliseres. Staten skal også motarbeide og redusere kriminalitet. Men det siste må i en ekte rettsstat gjøres gjennom tiltak som direkte retter seg mot de individer som påviselig har foretatt kriminelle handlinger.

Per Inge Østmoen

Kommentar til P.O. Østmoen:Eg har ikkje skriva at DLD skal kunne gi fellande bevis. Kvar finn du at eg har uttrykt meg slik? Men eg presiserar gjerne:Lengre lagring av datatrafikken enn i dag vil kunne bli ei viktig (og kanskje avgjerande) brikke i puslespelet som politietterforskarane legg for å kome fram til fellande bevis i straffesakene. Politiet veit ikkje alltid på førehand kven som vil begå kriminalitet.

Ein kommentar til avslutninga di over (sitat) Staten skal også motarbeide og redusere kriminalitet. Men det siste må i en ekte rettsstat gjøres gjennom tiltak som direkte retter seg mot de individer som påviselig har foretatt kriminelle handlinger. (sitat slutt)
Akkurat det med “påviseligheten” kan bli vanskeleg for etterforskarane å dokumentere dersom alle elektroniske spor mot individa som er under etterforsking, er sletta (for tidleg).

Kommentar til O. M. Henriksen:Eg har lese linken din frå 2006 skriven av Datatilsynets Guro Slettemark, utan at det ho skriv endrar mine standpunkt. Hennar synspunkt styrker derimot mitt argument om at hysteriet om personvernet her i landet har svinga altfor langt i feil retning.

Med god hjelp frå Datatilsynet.

Kommentar til Reidun
Jeg tror du blander meg med Per Inge men det er ikke så nøye siden våre synspunkter er sammenfallende.

Jeg er helt enig med deg i at DLD vil føre til flere oppklarte saker. Men regnestykket ender ikke der.
Vi vil også få mer kriminalitet i form av at kriminelle benytter seg av disse dataene.
Til slutt ender det også med pengebruk og jeg mener bestemt at det vil bli flere oppklarte saker med andre metoder som pengene kan bli brukt på i stedet.

Jeg forstår du ønsker å svekke personvernet slik at vi kan bli overvåket og etterforskes før kriminell handling finner sted. Det er en helt annen debatt mener jeg, personvernet er allerede festet i lov og hvis man skal tolke den i fornuftig forstand så er DLD et brudd. Noen prøver å snike DLD gjennom for det ved å formulere/definere saken på en “konstruktiv” måte. Hvis mange mener at Personvernet skal svekkes så synes jeg vi skal ta en debatt rundt personvernet og ikke DLD. Det ville være å gå bak ryggen til folket å gjennomføre svekking av personvernet uten å diskutere det direkte men bake det inn i en sak om DLD.

Jeg respekterer din mening om at personvern ikke er nødvendig i så stor grad men du har ikke grunnlag til å påstå “hysteriet om personvernet her i landet har svinga altfor langt i feil retning.”.
Siden andre verdenskrig har personvernet blitt svekket sakte men sikkert. Det har derfor svingt i motsatt retning til det du påstår.
Hvis du mener noe personvern er nødvendig i det hele tatt så utfordrer jeg deg til å presisere hvor grensen går. Dermed skal jeg gjøre mitt beste for å komme deg i møte med et argument på dine premisser.

Du må også huske på at overgrep mot barn som blir brukt til å flagge DLD slettes ikke foregår direkte på internett. At videoer begynner å sirkulere på Internett etter at overgrepet har skjedd et et indirekte overgrep. Jeg synes vi burde fokusere på det som skal til for å stoppe overgrep punktum. I en tenkt situasjon med datalagring hvor du slipper å komme over overgrepsbeviser på internett betyr ikke at overgrepene ikke skjer.

Jeg tror fortsatt ikke du skjønner betydningen av trafikk data. Av noen som er notorisk kriminell så kan disse trafikk dataene brukes til å begå overgrep.

DLD tilhengere sier at vi må ha DLD for å stoppe overgrep på nett.

Da spør jeg hvorfor skal vi stoppe overgrepsbilder på nett som er indirekte overgrep ved å innføre DLD når vi vil legge til rette for direkte overgrep?
Spesielt når det finnes andre metoder for å stoppe overgrepsbilder på nett.

Personlig ville jeg heller hatt overgrepsbilder av meg selv som offer sirkulerende på Internett en at mine trafikkdata skulle vært lagret. Og jeg tror mange vekter kollegaer, politimenn og soldater som jobber med sikkerhet mener det samme.

Til slutt spør jeg. Hva er det som får deg til å stole så blindt på myndigheter og politi at du er villig til å dele alle hemmeligheter med dem?
Dem er vanlige folk, verken mer eller mindre. Det vil si at det er like mange kriminelle blandt dem.
Forskning på naskeri viser at det er fordelt utover folk i alle aldre og typer mennesker. Ingen grupperinger av folk er mer lovlydige en andre.

Nyhetssak

Nå vil jeg beklage ovenfor politiet at jeg bruker dette for å illustrere poenget mitt om at man ikke ukritisk kan stole på myndigheter, politi, vektere eller andre “ærlige”. Jeg vil også presisere at jeg er stolt av det norske politi og at vi har et system med lavt korrupsjons nivå.
Det er synd at enkelt tilfeller som dette ødelegger mye tillit. Men jeg tror ikke vi kan forlange mer av en som er politi en av andre mennesker.

Hei!

1. Når det er snakk om individer som er under etterforskning, så skal naturligvis ikke dataene for disse slettes. Dette er jo hva som er hele poenget. De som er mistenkt for kriminalitet eller som man vet er involvert i konkrete kriminelle handlinger, blir jo spanet på også i den fysiske sfæren. På samme måte er det fullt mulig å “fryse” mistenktes trafikk- og lokasjonsdata spesifikt. Dette blir da helt tilsvarende hva som skjer ellers. Datalagringsdirektivet krever imidlertid lagring av alle menneskers trafikk- og lokasjonsdata, selv om den overveldende majoritet av disse overhodet ikke er kriminelle eller mistenkt for noe kriminelt. Her ligger den store og avgjørende forskjellen. Vi kan ikke gi oss til å lagre opplysninger om hva samtlige borgere gjør, i tilfelle de skulle gjøre noe galt.

2. Det er riktig at vi aldri kan vite hvorvidt det finnes utro tjenere hos politiet, eller hos teleselskapene som i følge Datalagringsdirektivet skal lagre opplysningene om hvem alle mennesker kommuniserer med og når. Men det er viktig å unngå at dette blir en diskusjon om vi stoler på politi eller teleselskaper.

3. Vi kan og bør slå fast at den eneste måten å være mest mulig trygg for misbruk av opplysninger om hvem folk snakker med, utveksler e-post og tekst/multimediameldinger med, samt når de er på internettet, er denne: At slik informasjon ikke lagres for andre formål enn teleselskapenes administrative formål, såfremt man ikke er under etterforskning.

4. Vi vet at det ofte argumenteres med at Datalagringsdirektivet ikke krever lagring av selve innholdet i telefonsamtaler, e-poster og andre meldinger. Det er riktig, men gjør det saken bedre? Nei. Tvert i mot. Informasjonene om hvem du har ringt til, hvem som har ringt til deg, hvem som har sendt e-post eller tekstmeldinger til deg og hvem du har sendt e-post eller tekstmeldinger til er meget ofte langt mer beskrivende opplysninger om deg og hvem du er enn selve innholdet. Begge deler tilhører definitivt privatsfæren. Myndighetene i et fritt land kan aldri gjøre krav på å få tilgang til opplysninger om hvem landets innbyggere har hatt kontakt med, ettersom dette krenker privatlivet og ødelegger personvernet.

5. Det er heller intet holdbart argument at “det er bare politiet som skal ha adgang til dataene.” Er de først lagret med et slikt formål, har borgerne/innbyggerne ingen sikkerhet mot misbruk eller for hvordan disse dataene vil kunne bli brukt i fremtiden eller av hvem. Og dette gjelder vel å merke ikke bare i forhold til norske myndigheter. Dersom noen andre lands myndigheter ønsker tilgang til data om norske borgere, og gjennom internasjonal lov skulle gis slik tilgang, kan vi i Norge bli nødt til å utlevere opplysninger om våre innbyggere i vårt land. Dermed mangedobles risikoen for at disse dataene kommer i hendene på mennesker med mindre gode hensikter. Hvis data lagres med tanke på at vi alle egentlig er potensielle forbrytere, blir følgene meget alvorlige. Mest alvorlig er nok tillitskrisen som i et slikt scenario oppstår mellom myndigheter og folk flest. Med god grunn sies at du aldri skal stole på den som ikke stoler på deg. En slikt tillitsbrudd mot våre medmennesker som lagring av alles kommunikasjonsdata ville være har vi ikke råd til, og slike tiltak må avvises.

6. Her er det et ugyldig argument at man teoretisk kan ta et ukjent antall flere kriminelle, vi kan aldri gi oss inn på å kartlegge hele befolkningens kommunikasjonsmønstre med en slik begrunnelse. Å i realiteten mistenke hele befolkningen hører helt andre samfunnssystemer til enn hva vi ønsker i Norge. En rettsstat lar sine lovlydige innbyggere i fred og samler ikke inn opplysninger om hva alle mennesker foretar seg.

7. Urealistiske ønsker og utopiske målsetninger om å fjerne alt som er vondt, vanskelig og farlig fører lett til at det iverksettes tiltak med uoverskuelige følger, og vi er nødt til å akseptere at livet og tilværelsen er ufullkommen. Nå som før bekjempes kriminaliteten best ved at samfunnets medlemmer har tillit til hverandre, og da må staten avholde seg fra tiltak som underminerer denne og forrykker balansen mellom myndigheter og folk flest.

- Arbeiderpartiet må ta det rette standpunktet i denne sak. Det handler om noe så sentralt som selve tilliten i samfunnet vårt.

Per Inge Østmoen

Henriksen og Østmoen er veldig aktive i debattane her og ein av dei brukar hersketeknikk for å synleggjere kven som veit best. Eg viser til (sitat) Jeg tror fortsatt ikke du skjønner betydningen av trafikk data.(Sitat slutt) Eg forstår nok til å gjere meg opp ei meining.

Men eg er veldig enig med Østmoen i dette: (Sitat) Når det er snakk om individer som er under etterforskning, så skal naturligvis ikke dataene for disse slettes…(Sitat slutt). Sjølvsagt er eg enig i det. Men naudsynt og nitid etterforskningsarbeid er ofte nettopp å nøste opp ei hendelserekkefølge BAKOVER i tid – etterforsking som forutsetter at datatrafikken ikkje alt ER sletta. Det er mitt poeng.
Eg vil ikkje at politiet med rettens kjennelse bare ha mogelegheit til å følgje og hente dataspor framover i tid. Det blir rein overvåking.

Men eg respekterar at Henriksen og Østmoen ikkje er enige med meg. Dei to og eg kan vere enige om at me er uenige. Meir har eg ikkje å seie om denne saka.

Beklager at jeg brukte “hersjeteknikk” i vanvare men jeg ble litt frustrert når vi ikke får noen fornuftige innslag i debatten fra ja siden istedet for “hvis du ikke mener dette er du pedofil”.

Bra av Reidun å imøtekomme oss med er fornuftig argument på hvorfor lagring av trafikk data ikke kan klassifiseres som overvåking av det norske folk. Det er det beste argumentet jeg har hørt hittil i debatten fra tilhenger siden.

Jeg kan ikke annet en å være enig i det du sier om at etterforskning er å nøste opp data i etterkant.

Men ja du har rett i at vi er uenig.
Man kan argumentere om teknologien rundt hvor lang tid søking i trafikk data vil ta men jeg mener man må se bort i fra dette fordi utviklingen i dataverdenen skjer så utrolig fort at vi må ta utgangspunkt i at behandling av trafikk data bare tar et øyeblikk.

Grunnen til at jeg er uenig er at jeg mener:

Disse dataene er for farlige i de feile hender (3 uker er farlig nokk, 6 måneder er kritisk)

Jeg mener også at etterretningsorganisasjoner og kriminelle vil benytte seg mer av disse data en politi fordi det er mye mer “interessant” for dem. Og det er ikke mulig å hindre at disse får tak i dem. Spesielt siden det ikke en gang vil være politiet som sitter på disse dataene men masser av “vanlige” folk rundt om kring som jobber i kommunikasjons selskapene. Vi har allerede for mange yrker som krever plettfri vandel. Så mange ærlige folk som trenges for å drifte dette finnes ikke.

Formålet med å ta pedofile er godt men dette vil bli utvidet til å ta folk som kopierer musikk som er en bagatell i forhold. Og overgrepene vil ikke stoppe, bare fjernes fra nett. Det er selvfølgelig ikke bra med overgrepsbilder på nett men på en annen side hadde ikke folk vært klar over at det foregikk hvis dem ikke var der. “see no evil hear no evil” Derfor mener jeg ressursene kan brukes annerledes og oppnå et bedre resultat.

Datalagringen vil være et farlig verktøy for dem som ønsker å forfølge noen av uansett årsak. Det er ikke det norske politi og de norske myndighetene som er så farlige. (ingen garanti for at dem ikke kan bli det da) Men det er mere motiverte krefter ute i verdenen som ER farlige.

Datalagringen vil ikke føre til at kriminelle blir tatt fordi dem vil tilpasse seg. Eneste grunnen til at kriminelle ikke skjuler sine spor i dag er fordi vi bare lagrer dataene i 3 uker og derfor er dem uforsiktige. Teknologien gjør at det er mulig å skule sine spor på Internett uten at man er spesielt god i data. All den kriminalitet som foregår kryptert og gjennom proxy allerede er usynlig for oss i tillegg til at kriminelle bare kan logge seg på andres Internett linjer.

Disse punktene Gjør at Jeg trekker fram prinsippet med personvern og legitimeringsplikt. Fordi det er derfor personvernet er opprettet. Prinsippet om å kunne bevege og ytre seg fritt uten å frykte forfølgelse.
Argumentet ditt om at dataene selv om de blir lagret ikke blir behandlet før det foreligger mistanke gjør det hele mye vanskeligere og derfor setter det hele i grå sonen. Av tidligere nevnte grunner mener jeg at vi skal gå i fordel for personvernet på DLD.

Nødvendig og nitid etterforskningsarbeid er bra – dersom det foreligger en konkret mistanke eller påviste lovbrudd. Da vil man selvfølgelig etter en rettskjennelse kunne drive innsamling av opplysninger over så lang tid som det er påkrevet for å skaffe bevismateriale – eventuelt avkrefte mistanken.

I en rettsstat er det uholdbart å drive innsamling av opplysninger om folks bevegelser og aktiviteter uten at det foreligger en konkret grunn til mistanke mot bestemte individer, eller en konkret og påvist forbrytelse.

Per Inge Østmoen

Jeg har skrevet et lengre innlegg hvor de argumenter som er kommet frem settes inn i en vurdering av Datalagringsdirektivet i forhold til EMK (menneskerettskonvensjonen): http://jonwaa-uhuru.blogspot.com/2009/11/datalagringsekstremisme-utdypet.html

Slik som det er nå så kan vi ikke regne med at personvernet blir ivaretatt hvis DLD innføres.
Her er enda en nyhets sak

Det problematiske med datalagringsdirektivet og personvernet, er blitt godt tatt opp blant debattantene her. Det er likevel jeg poeng jeg har lyst til å komme med, ettersom jeg finner det noe underkommunisert. Det er hvor lite forslaget, og debatten ivaretar fremtidige perspektiver. Altså i hvor stor grad dette forslaget er preget av en statisk tolking av internett, som noe som alltid vil være slik det er idag.

Jeg har lyst til at alle kan stille seg det enkle spørsmålet om hvor mye de bruker internett idag, kontra 15,10, og 5 år siden. Så kan du begynne å differanisere med de ulike oppgavene du brukte tiden din på internett, for 15,10, og fem år siden kontra i dag. Deretter kan dere tenke i hvor stor grad mobile enheter åpner opp for bruken av internett, slik vi ser med Iphone eller Android. Sannsynligheten er nok rimelig stor for at du bruker mer tid, og til flere ulike arbeidsoppgaver eller hobbyer. Og du er ikke lengre begrenset til laptopen, du kan til og med sitte på bussen. I hvor stor grad tror dere denne utviklingen vil være proporsjonal med utviklingen fremover? I hvor stor grad tror du dine barn tilbringer mer tid på internett enn hva du gjør? Eller hva med dine barnebarn, eller deres barn? Eller om 5, 10 eller 15 år fremover i tid? Den digitale revolusjonen er siden byggingen av mikrochipen den raskeste voksende inkrementelle revolusjoner vi har idag. Det samme gjelder ved bruken av internett.

Internett er mer enn bare nettaviser, e-post, og msn . Internett er et digitalt samfunn, og om du ikke ser det idag er konturene av et slikt samfunn enklere å skimte for dine barn. Internett er et sted der du eksisterer i mer eller mindre faste digitale avtrykk, avhengig av din bruk av tid der. Du kan dele et spill med dine venner som det klassiske monopol, eller gjennom World of Warcraft. Du kan fortelle om smaken din ved å anmelde bøker, eller filmer på amazon.com, eller du kan diskutere politikk på forum, slik jeg gjør her. Dette er det digitale meg i Arbeiderpartiet, dere kjenner meg ikke fra den fysiske verden men gjennom den digitale.

Vi er ikke lengre avhengige av å befinne oss i det samme fysiske rom lengre, og vi er ikke begrenset av tid heller. Kommunikasjon har siden brevet brytt barrieren med det fysiske rom, og telefonen brøt med tid og rom. Internett åpner opp for mye mer, f,eks det at vi kan dele en aktivitet mellom hverandre. Vi kan leke med hverandre uavhengig av tid og rom, og dette åpner for muligheter.

Forslaget til datalagringsdirektivet sidestiller tiden du bruker på internett med graden av overvåking du ønsker, altså egentlig er det en incentiv struktur som tilsier at du bør bruke internett mindre, om du er opptatt av ditt privatliv og rettighetene til individet. Samfunnsutviklingen legger ikke opp til dette, den legger opp til en større og større bruk av internett. Muligheten mobile enheter gir deg til å knytte deg opp til internett vil tilsi et forbruksmønster hvor du er på nett hele tiden, og dermed også overvåket hele tiden. Sammen med ønske om å kartlegge hvor du befinner deg i det fysiske rom, vil dette direktivet tilsi at denne overvåkningen foregår både i det fysiske rom så vel som det digitale.

Rune k. Bugten

Rune Bugtens observasjoner her er gode og presise. Våre elektroniske kommunikasjonsaktiviteter og -vaner forteller hvem vi er.

Kjernen i debatten om Datalagringsdirektivet dreier seg ikke om lagringstider og kriterier for utlevering av data.

Spørsmålet er om vi kan akseptere i et demokrati at det lagres opplysninger om innbyggernes kommunikasjoner og bevegelser i preventiv hensikt, for å kunne ta dem i tilfelle de skulle gjøre noe galt. Konklusjonen gir seg selv hvis vi ønsker å opprettholde rettsstaten og tilliten i samfunnet.

Derfor er det et tilslørende sidespor å begynne å diskutere lagringstider og hvilke forbrytelser som skal kunne føre til at trafikkdata (og lokasjonsdata!) utleveres. Å diskutere dette, er å akseptere premisset om at det er greit å lagre data om hva vi alle foretar oss selv om vi ikke er mistenkt for noe. Er data om oss først lagret i den hensikt å kontrollere oss, vil de bli brukt. Det vil være et stadig press for å benytte dem til flere “gode” formål over tid, og når en teknisk mulighet til utvidet kontroll foreligger vil det være noen som ønsker å bruke denne til en enda mer omfattende kartlegging av hva individet foretar seg. Noe som viser dette spesielt tydelig, er utviklingen i Danmark og Storbritannia. Der har det som kjent kommet så langt at også opplysningene om hvilke nettsider folk besøker skal registreres og lagres. I utgangspunktet var det ikke slik i Storbritannia, men så var det noen som kom til at også opplysninger om hvilke nettsteder folk går til måtte registreres for kriminalitetsbekjempelsens skyld. I Danmark har dette vært planlagt som en del av den danske implementeringen fra starten.

Det som har skjedd i Danmark og Storbritannia er svært alvorlig. Hvilke nettsteder vi går til, forteller svært mye om våre private forhold som politiske, ideologiske og livssynsmessige preferanser, mulige sykdommer, organisasjonstilknytning og personlige meninger. Våre bevegelser på nettet og ellers er en privatsak så lenge vi ikke er mistenkte for noe kriminelt, og det holder ikke å snakke om at dataene bare skal hentes ut etter bestemte regler og rettslig kjennelse. Det eneste som holder, er at mennesker som ikke er under etterforskning får lov å bevege seg fritt uten at deres bevegelser og aktiviteter skal kartlegges. Datalagringsdirektivet stiller ingen krav om at også de nettstedene vi besøker skal registreres, men dersom vi først aksepterer at informasjonen om hva vi gjør på “den elektroniske landevei” i form av å kommunisere med hverandre skal være gjenstand for lengre tids lagring er en definitiv grense allerede overskredet. Vi må unngå å gå over denne grensen, og Datalagringsdirektivet i sin opprinnelige form med krav om lagring av detaljerte trafikk- og lokasjonsdata er allerede langt over grensen for hva som kan godtas i et fritt samfunn.

I et informasjons- og kommunikasjonssamfunn vil elektroniske bevegelser og våre kommunikasjoner være helt sentrale i menneskers hverdag. Derfor er det så viktig at privatsfæren respekteres, og Datalagringsdirektivet avvises. For at Datalagringsdirektivet skal avvises i Norge, er det avgjørende at vi samles om å verne det frie demokratiet og holde fast ved grunnprinsippet om at den som ikke er mistenkt for noe heller ikke skal få sine bevegelser kartlagt.

Per Inge Østmoen

Når det kommer til utviklingen som datalagringsdirektivet legger til grunn, er jeg helt på linje med hva Per Inge Østmoen her trekker frem. Som kjent for mange av oss gikk den europeiske organisasjonen Eurocop imot dette foreslåtte direktivet, under grunnlaget av at det var nærmest umulig å samle all informasjonen som ville bli tilgjengelig.

Som Per Inge her trekker frem prøver Storbritannia og Danmark å imøtekomme denne problematikken, dessverre begrenser ikke utviklingen seg bare til de nevnte landene. EU har også satt i gang et forskningsprosjekt.
Navnet på prosjektet heter INDECT, og er en forkortelse for “Intelligent information system supporting observation, searching and detection for security of citizens in urban environment”.

Dette er et samarbeidsprosjekt mellom ulike politimyndigheter og universiteter i Europa, som har som formål å lage søkemotorer som kan samle all informasjon om brukere på nett til en profil. Nettopp for å samle all den informasjon som vi anser i dag som en privat sak. I realiteten er det lite som skiller denne overvåkningen fra det å ha en fysisk person følge etter deg og notere alt du gjør i det fysiske rom.

Såkalt profiling er jo noe som vi kjenner til fra tv serier om massemordere, men nå skal det tydeligvis også bli en del av den vanlige overvåkningen i Europa. Når EU har funnet løsningen er det naivt å tro at Norge ikke kommer til å følge etter, og datalagringsdirektivet er første skritt. For som Eurocop poengterer, er det nytteløst å ha all denne informasjonen hvis man ikke klarer å samle den.

Istedenfor å se på mangelen av et slikt direktiv som en frihavn til pedofile og kriminelle, burde norske myndigheter se de komparative fortrinnene avslaget av et slikt direktiv vil føre til. Er det slik at vi vil trekke til oss kunnskapsbedrifter innen IKT så er det dette som er veien å gå, fordelen med å være et fritt samfunn er jo akkurat det at ideer og kapital kan florere fritt uten kontroll. Poenget er ikke at vi skal tjene kroner på ulovlig virksomhet, og heller ikke at norsk politivesen skal være gratis passasjerer på andre politi institusjoner. Men at vi skal være et land som respekterer privatlivet, så får vi heller satse på større kunnskap og bedre kommunikasjon mellom de ulike politi etatene rundt om i verden.

Jeg innser at sistnevnte kan være tungt å svelge for mange, men det forandrer likevel ikke argumentasjonen om at datalagringsdirektivet bare er første skritt.

For de interesserte kan de følge denne lenken for å lese selv om dette forskningsprosjektet:

http://www.indect-project.eu/

Det har kommet frem mange gode argumenter.

Dette handler i siste instans om menneskesyn.

Her er et sitat som illustrerer at det har med menneskesyn å gjøre:

Politioverbetjent John Ståle Stamnes i Kripos sier det følgende:

“Det er dessuten en misforstått oppfatning at Internett skal være et fristed der man kan gjøre som man vil. Folks aktiviteter registreres jo alle andre steder i samfunnet. Bankene beholder for eksempel detaljert informasjon om transaksjoner i årevis. Hva er forskjellen på dette og lagring av opplysninger om nettbruk? Det er ikke en folkerett å være anonym på nettet, sier han.”

Hva slags menneskesyn er dette? Her legges det altså opp til at anonymitet er det samme som at man har et “fristed der man kan gjøre som man vil.” Med andre ord, anonymitet og et ønske om å være anonym er noe suspekt, og det knyttes en indirekte forbindelse mellom anonymitet og det å ville utføre gale og forbryterske handlinger. Det er helt feil å tro at den som ønsker å ha sitt privatliv i fred, har skumle hensikter. Hvis et ønske om å ha privatlivet i fred blir mistenkeliggjort, er det på høy tid å revurdere meget grundig hva slags verdier vi ønsker å bygge vårt samfunn på.

Ønsker vi oss et samfunn der det råder et menneskesyn om at vi er usolidiariske, egoistiske eller til og med har forbryterske hensikter, dersom vi krever vår rett til å ringe til hvem vi vil, utveksle e-post eller bevege oss på nettet uten at staten skal kunne spore opp hva vi har gjort og hvem vi har kommunisert med?

Og selvfølgelig må det være en helt selvsagt rettighet å gå på gaten, i skogen eller kommunisere med hvem vi vil uten at det skal kunne spores i ettertid. Dette har ingenting med å ville gjøre gale ting å gjøre, det har å gjøre med retten til å ha sitt privatliv i fred. Privatlivet blir borte, dersom myndighetene har mulighet til å kartlegge dine bevegelser og hvem du har hatt kontakt med.

At folks aktiviteter registreres og at opplysninger lagres i altfor stor grad, er et problem. Dette problemet løses naturligvis ikke ved å lagre enda mer opplysninger, men ved å lagre mindre. Og la oss for all del unngå en debatt om “sikker lagring” og etter hvilke kriterier dataene skal kunne hentes ut. Den eneste måten å sikre at data ikke blir brukt, er at de ikke lagres. Mennesker som ikke er kriminelle eller under etterforskning, må ha rett til å ha sin kommunikasjon og sine bevegelser på nettet og ellers privat uten at myndighetene har noe med å finne ut hvor man har vært og hvem man har snakket med. At noen muligens føler at det er betenkelig dersom myndighetene ikke har full kontroll, får så være. Her er det hele befolkningens rett til et privatliv som er hovedsaken, og det må vi hele tiden ha fokus på.

Sitatet overfor er hentet fra denne Aftenposten-artikkelen

Det handler om hva slags samfunn vi ønsker oss. Si nei til Datalagringsdirektivet – og la folk få lov til å skjerme sitt privatliv uten å mistenkeliggjøre dem av den grunn!

Her er en meget relevant og god tekst, skrevet av Tom Therkildsen. Den bør alle lese:

Tom Therkildsen om Datalagringsdirektivet- meget bra tekst

I don’t think that the use of privacy, anonymity, pseudonymity and secrecy are automatically signs of evil intent but if they are that bodes darkly on our government and its agencies, with all the secrecy going on there.

Why do so many believe that governments, state agencies and public institutions need these things but not private individuals? Do we not all live in the same world? If we do, private individuals must also have the right to maintain their integrity through the use of privacy, anonymity and secrecy.

- There is no need to reply in English since I read Norwegian.

Victor Jones