DEtte med personvernet, at det må være sikret, og for folk flest bør ikke de elektriske sporene bli oppvart mer enn 6 mnd.

I dag etterlatter vi eletroniske spor når vi bruker bankkort, ringer, sender sms. Og det går an å spore opp hvorhen e-post er sendt fra i dag.Og til. Spørsmålet er hvor lenge det skal oppbevares. Og dersom det blir innført bør det iverfall ikke oppbevares mer enn 6 mnd. for de som holder seg på rett side av loven.

Jeg vet ikke om du vil ha svar på hva dere kan, eller skal gjøre for å sikre personvernet? Den beste måten å styrke personvernet er jo å la være å innføre DLD.

Arbeiderpartiet er opptatt av personvern. Det er jo bra, men er det ikke veldig vanlig at partier som har makt, vil beholde den? For å beholde makten brukes ord som å “harmonisere” lovverket.

Det er en del sammenblanding av ting jeg ikke forstår: Trafikkdata som nå brukes som fakturagrunnlag, kan, hvis de blir lagret noen måneder lengre, avsløre overgrepsbilder bilder av barn. Forklar hvordan.

Ytrolig hvordan enkelte politikkere bruker bekjempelse av kriminalitet som en begrunnelse for å bryte personvernet. Minner meg litt om Bush sin begrunnelse for å bryte rettsikkerheten for å stoppe såkalte terrorister.

Kommentar til Trond og Kjell Arild:
I dag legger vi igjen masse elektroniske spor som i dag ikke er regulert gjennom lovverk. Direktivet gir oss mulighet for å bestemme datasikkerhet og porsedyrer for sletting av data, med andre ord økt personvern.

Alle vil bekjempe kriminalitet – men hva skal til for at det fører til “store” konsekvenser for personvernet? Hvor mye er “stort”? Er det allerede “store” konsekvenser for personvernet at ved å koble sammen opplysninger kan man se hvor du har vært, hvor du har handlet, hva du har kjøpt? Og hva du hadde på deg, hvem du snakket med eller ikke, når du stemplet inn på jobb – og ut igjen, nå du trakk kortet på treningssenteret og… alle disse mulighetene ligger der allerede.

Kriminelle er rasjonelle mennesker, akkurat som vi alle er det. Det betyr at for å opprettholde sin livsgjerning må de ligge i forkant og utfordre regelverket – til enhver tid. Gjøre det de kan for å finne smutthull, for å unngå å bli tatt.

For hver ny arena vi måtte vedta å overvåke, vil de sørge for å gå ut av søkelyset, unngå lagring, unnslippe storebror.

Er det de kriminelle dette rammer på lang sikt? Eller rammer det til syvende og sist oss andre? At vi ikke har noe å skjule, betyr det at vi må vise hele livet vårt fram for myndighetene? Jeg mener nei.

Det neste skritt kommer alltid. Hvis vi overvåker elektronisk post – hvorfor skal vi da ikke overvåke også fysisk post? Hvorfor skal ikke elektronisk og fysisk post likebehandles? Hvorfor skal kriminelle kunne sende kort og brev helt uten avsenderopplysninger og sporing? Hvis vi kan avlytte telefonsamtaler, hvorfor skal vi da ikke kunne overvåke andre samtaler? Hvorfor skal det stå i en særstilling at de snakker i en telefon? Skal vi avlytte også samtaler over nett? Hvorfor skal vi da ikke kunne se den som snakker via webkameraet? Hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor nekter du å la oss se deg snakke med bestemor i Alcudia eller krangle med kjæresten i Winnipeg? Hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor kan vi ikke sende samtalen din fra taxien ut over radioen? så taxisjåføren kan føle seg trygg?

Hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor lar du oss ikke ta opp livet ditt på teip? Hvis du ikke gjør noe galt likevel? Vi skal slette det om 6 måneder. Kors på halsen.

Problemet er her at man gjennomfører et tiltak som er en dyp krenkelse av personvernet. Jeg har slett ingen interesse av at personlige data om meg og mine nettvaner skal lagres på en server hos et teleselskap i lengre periode. Hvordan kan jeg stole på deres sikkerhetsrutiner? Hvordan kan jeg vite at de ikke har utro ansatte?

De kriminelle vet å beskytte seg. Det er enkle metoder for å surfe helt anonymt uten at ISP har mulighet for å kontrollere innhold. Som medlem er jeg flau over at det ser ut til at partiet går for å innføre et så grovt overgrep mot enkeltmenneskets rett til privatliv. Og jeg vet jeg har flere med meg både blant menige medlemmer og tillitsvalgte.

Jeg er en av de mange som er skeptiske til datalagringsdirektivet. Og jeg deler mange av de betenkelighetene folk flest har ved tanken på at myndighetene skal lagre ulike data om våre bevegelser på Internett eller gjennom telefonen. Samtidig så er jeg litt overrasket over hvor ensidig denne debatten har vært fram til nå. Få fokuserer på fordelene med datalagringsdirektivet og mulighetene dette gir oss i etterforskningen av grov kriminalitet og bekjempelse av terror. Enda færre fokuserer på hvordan personvernet vil bli ivaretatt dersom direktivet blir innført i Norge. Det er ikke som mange velger å tro at nærmest hvem som helst kan tilegne seg de dataene som blir lagret.

Politiregisterloven
For tiden ligger en viktig lov til behandling i Stortinget. Det er Politiregisterloven. Her vil reglene for tilgang til data, som det her er snakk om, bli vesentlig innskjerpet.

Regjeringen presenterer et høringsnotat om datalagringsdirektivet før jul. Dette skal ut til høring med normal høringsfrist på tre måneder. I denne perioden blir det viktig å gå inn i alle sidene ved direktivet før man konkluderer.

Jeg tror hele debatten om datalagringsdirektivet vil bli løftet flere hakk dersom vi gikk mer grundig til verks og så nærmere på hva HELE direktivet faktisk dreier seg om. At vi rett og slett tar et standpunkt basert på kunnskap og ikke tilegner oss en mening basert på hva andre mener. Jeg har nemlig en følelse av at mange har gjort nettopp det.

Jeg er som sagt skeptisk datalagringsdirektivet pga. usikkerheten rundt personvernet. Men jeg mener det er for tidlig å konkludere. I et forsøk på å tilføre debatten litt mer legger jeg ved to lenker som jeg anbefaler dere å lese:
Norske datalagringsregler hindrer etterforskning av kriminalitet
Kripos frustrert over regelverket

Jeg har vanskelig for å forsvare ovenfor folk at Arbeiderpartiet hittil har fremstått som ukritiske tilhengere av datalagringsdirektivet. George Orwells “1984” viser hvor galt det kan gå i et overvåkingssamfunn. Det holder ikke at man mener datalagringsdirektivet skal bekjempe kriminalitet, når det medfører at personvernet til alle landets lovlydige innbyggere krenkes. Det finnes mange andre overvåkingstiltak som også kan innføres for å bekjempe kriminalitet. Hva med å GPS-merke alle landets innbyggere for eksempel? Du kan fortsatt gå hvor du vil, “vi” skal jo bare se hvor du har vært, hvis du har gjort noe galt! Når man likevel ikke bør gjøre det, er det fordi man i et demokratisk og fritt samfunn må anerkjenne innbyggernes rett til å leve frie liv. Jeg skjønner at balansen mellom kriminalitetsbekjempelse og overvåking er vanskelig, men etter mitt syn har vi kommet til et punkt hvor vi bør si stopp! Slik jeg ser det har vi intet vunnet, dersom det å bekjempe kriminalitet medfører at vi alle til slutt mister vår frihet!

Jeg begynner med å bringe lys over noen vesentlige ting.

Dataene som blir lagret vil ikke kunne bli ført som bevis i en rettsak. I allefall ikke i en fornuftig retts stat.
På en “betalende kundes” ip adresse så vil det kunne være flere forskjellige brukere. Deriblandt resten av familien, leieboere og snyltere. For eksempel så har jeg innen rekkevidde av min leilighet 12 fremmede nettverk som noen er åpne rett og slett fordi folk ikke har kompetanse nokk til å sikre dem og selv dem som er sikret er det mulig å bryte seg inn i. Innbrudd kan gjøres av en 13åring med hjelp av google. Derfor er det umulig å bevise at det er eieren som er ansvarlig for det som blir gjort på nettet.

Dataene som blir lagret kan derimot være til hjelp for politiet som spor å jobbe etter.

Det gies intrykk for at dataene vil bare være tilgjengelige for politiet. Men i praksis vil dataene være tilgjengelige for mange mange fler. Dem vil være tilgjengelige for både ansatte og folk som har kunnskapen for å bryte seg inn for å skaffe disse dataene. Noe som folk generelt ikke skjønner er omfanget av sikkerhetsbrudd i data og it. Det foregår hele tiden. Det er “ville vesten”.

Jeg har jobbet i posten(bank tjenester også), Jeg jobber som vekter og jeg er i styret i et borettslag. Jeg har skrevet under på at jeg skal holde kjeft om alt jeg jobber og har jobbet med, nå og i fremtid. Men hva er en underskrift verdt? Om jeg vil tilordne meg informasjon om noen uten at noen vet det så har jeg muligheten til det. og det er ingen som har mulighet til å oppdage det. og det er ingen som vil kunne finne ut av det i ettertid fordi der er ikke noe “direktiv” som gjør at mine handlinger blir loggført.
Når det kommer til tilgang til sensitiv informasjon så får jeg det gjennom jobben ved å gi “mitt ord” om å ikke misbruke det. Jeg vet utrolig mye om folk i nær miljøet mitt og Jeg synes det er skummelt når jeg oppdager at brudd på taushetspliken blir begått hele tiden. Dem begåes ikke bevist en gang. Det er bare informasjon som kommer ut ved feiltagelse og mange konklusjoner kan draes av ikke sensitiv informasjon som utfyller hverandre. Hvordan ville DU følt det om jeg som sitter i styret for borettslaget DITT og vet hvilke forbrytelser av betyding du har begått, hvordan din økonomi er og hvem du sender post til og hvem du handler hva hvor hos.
Dette er informasjon som jeg bare får vite om folk fra folk som forsnakker seg og gjennom jobb og tilogmed fra folk selv som dirtekte forteller meg det uten å vite det selv fordi jeg har puslebiter av informasjon fra andre kanaler.
Jeg sku mange ganger ønske jeg kunne slette ting jeg fikk høre eller lese fordi det er slitsomt å hele tiden ha taushetsplikt om alt og alle sammtidig som man vet ting om alt og alle Det er også utfordrende å ta objektive avgjørelser når man vet ting om alt og alle. Jeg understreker at jeg personlig ikke misbruker eller kommer til å missbruke informasjon men ønsket å bruke et så drastisk eksempel på hvor “usikkert” sensitiv informasjon er og Hvor usikkert datalagrings direktivet vil bli.

Ja datalagrings direktivet vil hjelpe med å oppklare forbrytelser. Men det vil også åpne for andre forbrytelser. For eksempel:

Kriminelle ønsker å drive utpressing. Dem kan fortelle om dine nermeste hvem hva hvor.

Etteretnings tjenester som driter i meneskerett og lover og gjør som dem selv vil. Kan gjerne kriminalisere krigførende parter som bruker alle midler men dem er i krig og det vil si at det er viktigere for dem å vinne en å ungå straff. Disse er også mere “motiverte” en eventuelt politiet til å bedrive etterforskning.

En i familien som er sykelig sjalu eller er en kontrollfreak. Kan skaffe seg info om hvem hva hvor om andre familie medlemmer.

Folk som lever på ukjent adresse er mye lettere å spore opp av forfølgere fordi et større bilde (3 uker kontra 6 måneder) av komunikasjonen demmes er tilgjengelig for noen som forfølger dem.

Menneske handlere vil kunne bruke informasjonen til å holde styr på sine offere og ha større mulighet for utpressing og tvangsprostitusjon.

Justismord. bryte seg inn hos noen via internett og bruke dems egen maskin for å laste ned barneporno.

Justismord2. En ansatt i ISP kommer over informasjon som sier at en kjent person har lastet ned barneporno og sier dette til alle. Og den personen det gjelder faktisk er uskyldig.

Selskaper som av kapitalinteresser vil bruke informasjonen. Slik som musikk og film industri samt markedsføring selskaper.

Korrupsjon hvor folk blir betalt av en interessent til å gi informasjon.

I verst tenkelige tilfelle kan informasjonen bli brukt til å begå folkemord basert på relgion, etnisitet og annet som kan deriveres fra datalagrings direktivet. (det går helt fint an å lage et program som tar inn en rå trafikk liste å skriver ut en redigert liste med alle som har tilknytning til for eksempel et tros samfunn men også mye annet.

Så kommer vi til problemet med teknologien rundt det hele. Skjerper man inn overvåkningen vil de kriminelle finne måter å beskytte seg på. Det er ikke noe problem for en vanlig hjemmebruker å leie seg servere rundt om kring i verdenen og kryptere informasjon og skjule sin egen trafikk. En ting er sikkert. Hvis datalagrings direktivet slipper gjennom kommer overskriftene i IT avisene til å være “slik krypterer du informasjonen din” “hvordan sette opp en proxy” “disse landene har ikke datalagrings direktiv”.

Kriminelle vil bli mer forsiktige og derfor vanskeligere for politiet og ta bortsett fra de dumme som alikevel vil avsløre seg på andre måter av godt politi arbeid.

Jeg sier nei til datalagrings direktivet!

Og jeg mener at:

Gi heller politiet mer ressurser til å faktisk etterforske sakene sine direkte og kjapt nokk til at 3 uker holder.
Hvis datalagrings direktivet blir innført vil dem få flere og vanskeligere saker å løse som effekt av verktøyet dem bruker.

Ja en viss data kriminalitet vil ha friere tøyler men prisen vi må betale for å bekjempe den ved å innføre datalagringsdirtektivet vil være mye mye høyere.

Vi er et veldig fritt land og godt land å leve i. at vi har 3 uker datalagring er ikke flaut, det er heller en karakteristikk av et land som er et av verdens beste å bo i.

Datalagrings direktivet vil ramme vanlige folk og i mindre grad ramme kriminelle.

Vi lever ikke i en perfekt verden. det er ikke bare folk som har tillatelse som vil ha tilgang.
Vi kan ikke bekjempe den forholdsvis lave kriminaliteten i vårt samfunn ved å ødelegge prinsippene som det bygger på.

Dette er saken som jeg ser den og jeg utfordrer tilhengere av direktivet til å argumentere mot og vær så snill å bruk logiske argumenter og teknisk insikt og faktaer til å begrunne hvorfor jeg tar feil.
Og sett dere litt inn i hva for eksempel en proxy er, hvordan man krypterer og hva og hvordan og hvor informasjonen om trafikk vil bli lagret og hvem som vil ha tilgang. Både lovlig tilgang og ulovlig tilgang og hvor enkelt denne tilgangen vil være å skaffe seg.

Hvis du orket lese alt dett er jeg imponert, men håper jeg satte noen tankevekkere. Ha en god dag!

Mange gode innspill i debatten. Men det er noen realiteter jeg mener vi bør ta inn over oss:

Vi lagrer allerede trafikkdata i Norge i dag. I mange år har norske myndigheter lagt til rette for at telekomselskapene har kunnet lagre trafikkdata om oss. I dag lagres for eksempel opplysninger om hvem jeg ringer, når og hvor lenge av telekomselskapene i tre til fem måneder. Dette er først og fremst av kommersielle grunner, slik at selskapene har et grunnlag å fakturere på, i forhold til klagesaker mv.

I tillegg har Stortinget, gjennom blant annet ekomloven og straffeloven pålagt telekomselskapene å utlevere denne type informasjon til politie. Trafikkdata har vært viktig for oppklaringa av alvorlige kriminalsaker som Lommemannsaken, Munchsaken og Nokasranet.

IP-adresser lagres også, men for et begrensa tidsrom på tre uker. Dette har ført til alvorlige utfordringer for politiet i forhold til å kunne oppklare alvorlig kriminalitet. I forbindelse med en politiaksjon i Mellom-Europa i juni fikk Kripos oversendt 709 unike, norske IP-adresser som var benyttet til å utveksle overgrepsbilder av barn. Det betyr at svært mange personer i Norge har mottatt eller sendt filer med barnepornografisk innhold på dette nettverket. Ingen nordmenn ble tatt. I følge pålegget fra Datatilsynet var alle ip-adressene sletta, og det var ikke mulig for politiet å spore personene som hadde lasta ned bildene.

Hittil i debatten har jeg ikke registrert at noen mener at vi skal slutte å lagre trafikkdata , blant annet fordi det vil skape en uholdbar situasjon for telekomselskapene. Jeg antar ingen heller mener at vi skal endre tilbydernes plikt til å tilrettelegge for politiet der det er grunn til det. Derfor mener jeg vi bør diskutere følgende:

Er det prinsipielt betenkelig at det er noen flere data som lagres, til tross for at dette er data av samme type, nemlig trafikkdata. Gjør en endring av kommunikasjonsmedia, fra for eksempel en telefonsamtale til en e-post, det mer prinsipielt betenkelig å lagre trafikkdata?

Det kan innvendes at endringa av formålet med lagringa, nemlig at vi går fra å lagre for kommersielle formål, som fakturering, til å lagre for å kunne benytte trafikkdataene for kriminalitetsbekjempelse, er et vektig argument. Men dette er altså ikke et nytt prinsipp.

Hva vi bør bruke mye tid på å diskutere, er for det første varigheta på lagringa. Hvis vi sier ja til direktivet, skal vi da lagre trafikkdata i 6 eller 24 måneder. de fleste landene har landet på 12 måneder.

En enda viktigere debatt er hvordan vi skal sikre personvernet enn i dag. Jeg tror de fleste av oss har opplevd at sensitiv informasjon om oss flyter rundt i samfunnet. Jeg mener veldig sterkt at dagens personvern er for dårlig, og vi har for dårlig kontroll med telekomselskapenes rutiner i fht lagring, sporbarhet dersom uvedkommende får tilgang til informasjon, og sletting av lagring. Det har vært flere eksempler på at telekomselskaper har lekka store mengder sensitivt materiale om kundene. Derfor må vi få en brei debatt om hvilke krav vi skal stille telekomselskapene, og hvilke reguleringer vi skal ha for å sikre personvernet.

Det kan innvendes at endringa av formålet med lagringa, nemlig at vi går fra å lagre for kommersielle formål, som fakturering, til å lagre for å kunne benytte trafikkdataene for kriminalitetsbekjempelse, er et vektig argument. Men dette er altså ikke et nytt prinsipp.

Ja, selvsagt kan det innvendes, det er et av de fundamentale problemene med dette direktivet. Kan du redegjøre for hvorfor det er et etablert prinsipp at staten enten selv skal lagre eller pålegge andre å lagre detaljert informasjon om borgeres privatliv, i tilfelle disse gjør noe galt i framtiden?

Siden vi er inne på prinsipper er det et par ting som jeg synes trenger avklaring:

• Grunnlovens §102 – Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.

Metodekontrollutvalget konkluderte nylig (NOU 2009: 15) med at forebyggende romavlytning i en del tilfeller er grunnlovsstridig, grunnet fraværet av mistanke. Alle som uttalte seg offentlig i forbindelse med saken var tydeligvis helt enige om at å samle inn overvåkningsmateriale på et føre var-prinsipp ikke er bra. Likevel må det være på det rene at om vi installerte overvåkningsutstyr i alle private hjem, ville man sikkert kunne avsløre mye kriminalitet, inkludert mishandling og misbruk av barn.

Hvorfor er forebyggende romavlytning uten mistanke et urimelig brudd på personvernet samtidig som forebyggende registrering av informasjon om telefonsamtaler epostutveksling uten mistanke er rimelig?

• Den europeiske menneskerettskonvensjonsens artikkel 8 – 1. Everyone has the right to the protection of personal data concerning him or her.

Jeg bør ikke trenge å nevne alle instanser som har kommet med juridiske innvendinger mot datalagringsdirektivet med basis i menneskerettskonvensjonen. Datatilsynet, Personvernkommisjonen og tilsvarende instanser i en rekke andre europeiske land har alle konkludert med at lovligheten av datalagringsdirektivet er tvilsom og at det representerer en klar svekkelse av personvern. At Arbeiderpartiet fremdeles betviler at det finnes noen svekkelse er for øvrig, i lys av dette, imponerende.

Hvorfor er det at staten lagrer eller pålegger andre å lagre informasjon om kommunikasjonsmønstre ikke et brudd på den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8?

Det finnes få innvendinger mot at politiet får utlevert trafikkdata eller ingangsetter spesifik overvåkning ved mistanke eller i etterforskningssammenheng. Det er åpenbart at data som er tilgjengelige bør kunne utleveres til politiet i sammenheng med en rettsordre.

Dermed oppstår ikke det prinsipielle problemet som et resultat av hva som lagres, men hvorfor det lagres. Å kreve lagring av informasjon som ikke allerede lagres og å kreve at den lagres lengre enn den vanligvis blir, er å begynne innsamlingen av etterforskningsmateriale lenge før man i det hele tatt vet om det kommer til å bli en etterforskning. Det er å begynne en innsamling av beviser i tilfelle noen gjør noe galt.

Jeg er enig med Anne Marit Bjørnflaten om at vi bør fokusere debatten mot punktene hun nevner:

“Hva vi bør bruke mye tid på å diskutere, er for det første varigheta på lagringa. Hvis vi sier ja til direktivet, skal vi da lagre trafikkdata i 6 eller 24 måneder. de fleste landene har landet på 12 måneder.En enda viktigere debatt er hvordan vi skal sikre personvernet enn i dag.”

Jeg mener at dataene skal lagres kortest mulig. Og hvis Direktivet absolutt skal innføres så for 6 måneder siden jeg forstår dette er minimum.

Grunnen til dette er At jeg mener datalagring for lengre perioder er personvern stridig.

Personvern er spesielt viktig i denne saken fordi informasjonen som lagres fremstår som “bare” hvor, når varighet, hvem og hvorhen" og generelt uskyldig.
Men Denne informasjonen kan settes i system. Det er ikke noe sak å skrive et program som redigerer en liste med slik data.

For eksempel over en tre uker periode kan du finne ut at en person har handlet på H&M. Men et bilde som viser 6 måneder viser at personen har handlet på H&M en gang i måneden.
Kombiner dette med tidspunkt og personens kontakt med nettbank så får du tilogmed vite om personen har kjøpt noe eller bare vært innom. Se på privatpersoner knyttet til H&M og du vet om personen kjenner innehaverne personlig.
Det var et enkelt eksempel på hva man kan få til med et databehandling program som krever minimalt med ressurser, tenking, programering og tid for å få til å lage.
Se for deg noen med motivasjon til å tenke og bruke tid på å behandle dataene. For eksempel at en terror organisasjon bestemmer for: “vi skal ta livet av alle som har vært i afganistan som utenlands soldater” Hvis dem får tak i en 6 måneders liste med trafikkdata for en person som har vært utstasjonert vil dem allerede ha det dem trenger for å begynne selektive mord for å ramme utenlands soldater spesifikt.

Hvis du er særdeles oppfinnsom og motivert kan du faktisk finne ut en persons vaner, personlighet og seksuelle legning basert på hvilke ubeviste valg en Internett surfer gjør. Det er en grunn til at markedsføring selskaper er så utrolig interessert i forbruker undersøkelser og nettsøkene dine. Det blir allerede skreddersydd reklamer for deg basert på hvor du er, hva du interesserer deg for.

Dataene kan også brukes til å kartlegge nettverk av terrorister og pedofile. Men også Homofile, lestadianere, frimurere, husflidslaget, flyplass ansatte, snøhvit ansatte, politiet og forøvrig det du måtte finne på.

Se for deg andre verdenskrig med Internett og trafikkdata for 6 måneder.
Alle som har vært aktive på gaysir.no sendes til konsentrasjonsleir. Det er jo ikke noe problem å spore dem opp fordi hvor dem er vet vi. Det er ikke noe problem hvis dem ikke er hjemme fordi vi vet hvor dem mest sannsynlig drar. Det er ikke noe problem å presse dem ut av skjul hvis dem er virkelig oppfinnsomme og vanskelige fordi vi har en liste over alle demmes nærmeste ved et tastetrykk og vi kan presse dem ut av skjul.

Jeg går ut i fra og håper og tror at vi har et fungerende demokrati i Norge. Men det er ingen garanti for at det vil være slik i fremtiden. Det er heller ingen garanti for at andre ute i verdenen ikke vil nyttig gjøre seg av dataene.
Det er veldig naivt å tro at missbruk og lekkasje av data ikke vil foregå.
Det er også naivt å tro at vi ikke har korrupsjon i Norge. Det avdekkes hele tiden og hvis det en dag ikke blir avdekket mere korrupsjon så er det noe som er galt.

Vi har nylig hatt saker som når det ble avdekket at statsministeren vår har blitt overvåket. Saker som Nokas ranet hvor ranerne hadde en vekter med inside info. Som at Etteretningstjenester opererer her til lands og i Italia og driter langt i lover, regler og menneskerettigheter.

Så kommer spørsmålet hvordan kan vi gjøre personvernet sikrere?
Dette er en stor utfordring og hovedproblemet med sensitiv informasjon er at “noen” må jobbe med dem. Vi er alle vanlige folk. Det er unormalt å ikke være lovbryter på et eller annet område. Derfor ble kravene til politi attest for å jobbe i for eksempel bank senket for en stund siden.
Det er rett og slett ikke folk nokk med plettfri vandel til å fylle stillingene. Alle som jobber med bank vet at det er et vanvittig system for å holde orden og avdekke eventuelle missbruk og at hvis noen sier at banken må stole på sine ansatte så starter alle å le. Hvis du ser på tall generelt så er mesteparten av svinn på en bedrift underslag/tyveri begått av egne ansatte.
Det er mulig å lage en maskin sikker og tilogmed et byråkrati kan bli ganske vanntett men det er ikke mulig å gjøre folk sikre. Selv om en person har plettfri vandel betyr det kun en ting “denne personen er aldri tatt for noe”. Om personen har begått en forbrytelse eller ei vites ikke. Dessuten er det ingen garanti for at personen ikke kommer til å gjøre noe kriminelt senere. Alle har sin pris, om det er pengebeløp eller trusler mot noen som er personen nær eller noe annet varierer.

Første betingelse for å gjøre personvernet sikrere i denne saken kunne være at den enkelte ISP måtte sende inn dataene sine til politiet for lagring etter tre uker (eller med en gang og ved fakturerings spørsmål så er lagrings sentralen behjelpelig) og slette det fra sine egne maskiner.
Men dette ville by på en hel del andre vanskeligheter. Noen kan snappe opp dataene underveis. Og de som jobber med lagringen hos politiet vil få mye mere info lagret lokalt og mulighet til å missbruke dataene.

Andre betingelse ville vært å La disse dataene bli behandlet av veldig få personer. Slik at når politimannen i byen skal etterforske noe så har han ikke direkte tilgang til dataene men må kontakte dem som jobber på lagrings sentralen og slik ikke får vite noe om noen andre en den spesifikke personen som er under etterforsking.

I tillegg så har man muligheten til å kreve enda mer av folk som skal jobbe med dette i form av vandel.
Men La oss se for oss at det er helt pure lovlydige personer som jobber med dette. Personer som aldri har latt være å putte penger på parkometret. Folk som overhodet ikke forstår hvordan noen kan finne på å naske.
Ville det ikke vært utrolig fristende for dem å bruke det som er tilgjengelig for dem for å bli kvitt all kriminalitet?
Akkurat som det nå er fristende for noen politikere nå å krenke personvernet for å komme pedofile til livs.
Og hva etterpå når loverket er på plass? Hvorfor ikke bruke det som er tilgjengelig ved et tastetrykk i saker hvor det blir kopiert musikk?

Man kan også utarbeide lover og regler for når slike data skal kunne brukes i etterforskning.

Jeg tror at selv om prisen er høy så må vi innfinne oss i en del kriminalitet i samfunnet. Vi kan ikke skape en utopi. Og hvorfor skulle vi til syvende og sist beskytte Norge mot kriminelle når Norge har blitt en politistat?

Det er fryktelig at overgrep mot barn og forsåvidt alle andre også blir begått og dette foregår indirekte på Internett men det er så mange andre tiltak man kan gjøre.
Alle pengene det vil koste å drive datalagringen og byråkratiet rundt kunne blitt brukt til å gi politiet ressurser til etterforskning.
Det kunne blitt brukt til flere lærere slik at det blir mindre klasser hvor lærerne vil kjenne elevene bedre og derfor mye fortere vil kunne oppdage når det er noe galt og slå alarm.
Det vil kunne bli brukt til forskning på pedofili.
Det kunne blitt brukt til å hjelpe dem folkene som er pedofile og ønsker hjelp og tro det eller ei der er mange av dem som faktisk søker hjelp. Jeg kjenner til et tilfelle hvor en person som var pedofil tok livet av seg fordi den ikke orket leve med seg selv. Dette uten at personen noen gang hadde gjort noe mot barn.

Hvis datalagrings direktivet skulle bli vedtatt så må dette gjøres med uhyre godt utarbeidede risiko analyser, regler og bestemmelser for hvordan bruke det og hvordan gjennomføre det i praksis.

Hvorfor skal vi i det hele tatt ha Datalagringsdirektivet i Norge og i norsk lovgivning?

Et politisk parti som ønsker å være folkets sanne parti har intet valg her: Det må si kontant nei.

Det er helt uakseptabelt å lagre hele befolkningens elektroniske trafikk- og lokasjonsdata. At EU-organer har ønsket slik lagring, forteller at rettsstatens verdier beklageligvis er på vikende front. Da er det vår simple plikt som medmennesker å stå i mot, slik vi også må gjøre det i forhold til andre former for uakseptable inngrep og tiltak som rammer uskyldige mennesker.

Det hjelper ikke med “sikker lagring” – selv ikke om en fullstendig sikker lagring hadde vært mulig. Det er heller ikke relevant å snakke om strenge regler for når dataene skal kunne utleveres. Fremfor alt er det ikke relevant at hensiktene med å ville innføre Datalagringsdirektivet uten tvil er de aller beste. Her er det nemlig ikke hensikten, men konsekvensene som er viktige. Veien til “et visst sted” er som kjent brolagt med gode forsetter. Det er ikke sinnelagsetikk, men konsekvensetikk, som må praktiseres når vi skal ta beslutningen om hvorvidt vi skal utsette hele befolkningen for hva som reelt sett er et etterforskningspreget tiltak av en natur som ingen ville ha akseptert for et par tiår tilbake. For mange er det vanskelig å foreta den tankemessige abstraksjon å tenke seg inn i at man faktisk er sårbar når spor legges igjen i forbindelse med elektroniske aktiviteter. Da bør våre myndigheter ikke søke å frata oss privatlivet, men være seg sitt ansvar bevisst – og gjennom lovgivning og praksis hjelpe oss med å forsvare vårt privatliv.

Hva som er relevant, er ene og alene dette:

• Opplysningene om hvem vi ringer til og hvem vi mottar telefoner fra, og hvor vi befinner oss når vi snakker i telefonen, tilhører privatlivet.

• Hvem vi sender til og mottar e-post fra, samt når vi gjør det, tilhører privatlivet.

• Når vi beveger oss på internett, er dette også noe som tilhører privatlivet.

Det er uholdbart å forsøke å legitimere slike inngrep mot det store flertallet av lovlydige mennesker med “hensynet til kriminalitetsbekjempelse.” Hvis man ikke er mistenkt for noe kriminelt så skal heller ikke trafikk- og kommunikasjonsdataene lagres.

Den ikke-kriminelle borger må ha en selvsagt rett til å være ikke-sporbar. Hvis vi etablerer en samfunnspraksis hvor den enkelte borger skal gjøres sporbar i ettertid, undermineres rettsstatens grunnforutsetninger. En lagring av alles trafikk- og lokasjonsdata i den elektroniske sfære bygger på en premiss om at dataene skal lagres “i tilfelle” du gjør noe galt. Og da er det nytteløst å snakke om strenge kriterier for utlevering eller sikring av dataene. I en rettsstat lagres ikke opplysninger om mennesker i preventiv hensikt “i tilfelle” du skulle gjøre noe galt i forhold til de til enhver tid eksisterende regler, normer og lover som sier hva som er “galt.” Først når et individ er konkret mistenkt for noe kriminelt, er det berettiget å iverksette registrering av hva vedkommende gjør i den fysiske eller elektroniske sfære.

En demokratisk rettsstat har abdisert og i praksis akseptert terroristenes premisser, dersom dens myndigheter godtar å samle opplysninger om alle sine borgere “i tilfelle.” En slik praksis kjennetegner ufrie samfunn, der ønsket om å kontrollere befolkningen er sterkere enn hensynet til menneskers ve og vel. Lagring av dataene som forteller hva vi har gjort og når i den elektroniske sfæren, er et etterforskningspreget tiltak uansett hvordan man ser på det. Ingenting kan legitimere en slik lagring, som er noe helt nytt – og her er det alvorlige misforståelser ute og går. Både lagringstid, formålet med lagringen og hva som lagres er etter Datalagringsdirektivets udemokratiske påbud noe helt annet enn den kortvarige datalagring for administrative formål som teleoperatører nå praktiserer. Datalagringsdirektivet er et direktiv som frarøver lovlydige mennesker deres rett til et privatliv, og det verste er at det skjer med loven i hånd. I dette tilfellet er loven en ulov, og det må vi mobilisere vårt mot til å si tydelig i fra om!

Den aller farligste, og uunngåelige følgen av at mennesker blir frarøvet sitt privatliv, er at de over tid lever opp til de forventninger som stilles til dem. Dersom mennesker som du og jeg blir konfrontert med at våre myndigheter som skulle være våre tjenere i stedet forlanger å gjøre oss sporbare i alle våre bevegelser, vil hele tillitsforholdet mellom befolkningen og myndighetene ødelegges. For hvilke signaler er det vel våre myndigheter sender ut, dersom de krever å lagre og etter nærmere bestemte regler tilgjengeliggjøre opplysningene om hva vi alle gjør når vi kommuniserer via telefon eller på nettet? Det signaliseres at vi ikke er til å stole på, at vi må kontrolleres. Selv om det er vanskelig å erkjenne dette, bygger en slik kontrollpraksis på at vi er potensielle kriminelle.

- Er man ikke under konkret mistanke eller etterforskning for noe kriminelt, skal man heller ikke finne seg i at informasjonen om ens bevegelser registreres og lagres. Det gjelder både bevegelser i den fysiske virkeligheten, og når vi kommuniserer elektronisk. Dette må være et ubrytelig prinsipp.

- Vår demokratiske samfunnsform er en skjør plante som må vernes med omsorg. Et eksisterende demokrati er ingen garanti mot at det forvitrer, som er hva som dessverre skjer hvis vi går inn på veier som er uforenlige med det frie samfunn. Vi kan aldri forsvare friheten med å gjøre samfunnet ufritt, det har aldri vært mulig og vil heller aldri bli mulig.

- Derfor er vi nødt til å si et klart og kompromissløst nei til Datalagringsdirektivet, av hensyn til den overordnede og umistelige verdi som ligger i selve vår rettsstat og vårt demokrati.

Vennlig hilsen
Per Inge Østmoen (Som stemte Arbeiderpartiet ved stortingsvalget)

Laila Gustavsen tar opp at vi i dag etterlater oss diverse elektroniske spor som ikke er regulert gjennom lovverk. Dette brukes som argument for å innføre datalagringsdirektivet (DLD). Sitat:

Direktivet gir oss mulighet for å bestemme datasikkerhet og porsedyrer for sletting av data, med andre ord økt personvern.

Artig. Problemet er jo at vi trekker med oss mye unødvendig og til de grader overdrivi om vi innfører DLD. Hadde det ikke vært en ide å si nei til å innføre DLD og deretter satt oss ned for å videreutvikle egne bestemmelser som passer med de standarder for personvern og beskyttelse av privatlivets fred vi er vant til i Norge?

Datatilsynet er helt sikkert enig i at bedre datasikkerhet for de elektroniske spora av diverse art trengs, men vi bør ikke kjøpe hele DLD-pakka av den grunn!

Eg meiner at vi må sei nei til DLD.
Eg er uroa over at (nokre av) dei politiske partia også i denne samanhengen lagar løysinga (=DLD) lenge før problemet er analysert, eller faktisk finn opp problemet etter at løysinga er lansert.
Innlegga i dette diskusjonsforumet viser at det er meir enn nok argument for Ap til å sei eit klårt nei til DLD. Ved å sei nei til DLD kan Noreg vise at DLD er eit udemokratisk tiltak. Som den fremste vernaren om demokratiet, bør det vere ei oppgåve for Noreg å misjonære mot dette direktivet ute i verda. Dersom vi vedtek DLD, legitimerer vi at ”halvdemokratiske” statar brukar slike metodar til å utøve kontroll over sine innbyggarar (DLD=DDR?).

Jeg mener vi skal si nei til DLD. Jeg ser argumentet med at noen tror vi greier å ta pedofile med DLD men hvis Stortinget virkelig vil denne gruppen til livs og hindre dem i eller "ta"dem har jo stortinget hatt mange mange muligheter til å tilpasse lovgivningen nasjonalt.

Beste måten å sikre informasjon er å ikke ha noen informasjon.

For å støtte opp om min tidligere påstand om at trafikk dataene vil være tilgjengelige for kriminelle i tillegg til politiet kan jeg linke til en nyhetssak.

Cofee

Wikipedia: Cofee

Det som lekket her er ikke kritisk men illustrerer poenget om at det ikke er mulig å gjøre noe helt sikkert.
Man kan si at alt havner på Internett tilgjengelig for alle. Det er både en velsignelse og forbannelse.

Laila Gustavsen: “I dag legger vi igjen masse elektroniske spor som i dag ikke er regulert gjennom lovverk. Direktivet gir oss mulighet for å bestemme datasikkerhet og porsedyrer for sletting av data, med andre ord økt personvern.”

Hvilke elektroniske spor er ikke regulert gjennom Lov om behandling av personopplysningert

Og skulle det være personoppl som ikke er omfattet av loven, så er det vel enklere å skrive de inn i eks. lovverk enn å lage nye?

Knut Johannessen har helt rett. I den grad det er mangler ved dagens regelverk eller praktiseringen av det, er det bare for Regjeringen og Stortinget å ordne opp i gjennom en helt alminnelig lovgivningsprosess. DLD har intet med dette å gjøre. Når Gustavsen og andre påstår at DLD gir oss muligheten til å rydde opp, er det altså ikke riktig. Det kan i gjøre i dag. Verre er det at slike påstander er feilaktige. I dag kan vi stramme inn og rydde. Med DLD begrenses denne muligheten, fordi det ikke vil være adgang til å begrense lagring under minstekravene i direktivet. DLDs minstekrav innebærer lagring av data som i dag er ULOVLIGE å lagre iht personopplysningsloven og lagring i tid som er ULOVLIG iht personopplysningsloven i dag. Illustrerende i så måte er at EU gjennom DLD setter tilside begrensinger som følger av EUs eget personverndirektiv, som vår personopplysningslov bygger på og som Datatilsynet praktiserer etter.

DLD er representterer derfor ikke en “mulighet” for å styrke personvernet – den representterer faktisk en begrensning i hva Norge kan foreta av endringer i dagens lovverk til styrking av personvern.

Datalagringsdirektivet? Tja…

Det finnes flere ting jeg kunne tenke meg nevne når det gjelder Arbeiderpartiet og datalagringsdirektivet generelt.

Det første er at det virker som om det store flertallet av medlemmene ikke bryr seg, akkurat som befolkningen ellers. Det er greit nok, en kan ikke forvente at alle bryr seg om alle saker. Men det som er trist, er at av de som bryr seg er nesten alle på ja-siden. Til og med i Høyre er det klare stemmer med tyngre verv som er mot direktivet, i Arbeiderpartiet er det knapt et eneste vanlig medlem som har tatt til ordet om at dette er noe som ikke burde innføres. Noe jeg egentlig hadde forventet.

Det andre er at det er mye følelser involvert i debatten. Det er viktig at datalagringsdirektivet blir diskutert med fakta til grunn, og ikke blir som en ekstrem EU-debatt, hvor en enten vil gi bort alt av fiskeressurser hvis en er for, eller er mot demokrati hvis en er mot. Begge sider slurver her, enten det er de som er for som hevder at kun det som lagres i dag skal lagres, eller at de som er i mot hevder at innholdet i sms og e-post skal lagres. Det er viktig at ingen kommer med feilopplysninger, men vet nøyaktig hva som skal lagres, hvordan det skal lagres, og hvem som skal ha rett til å hente ut opplysningene. Det virker ikke som om alle har forstått dette.

Det skal ikke være noen tvil om at ikke noe som helst av innholdet skal lagres, kun trafikkdataen. Men det skal heller ikke være noen tvil om at datalagringsdirektivet vil lagre vesentlig mer informasjon enn det som lagres i dag.

Opplysninger som hvem en har ringt eller sendt sms til lagres allerede i dag av teleselskapene, men kun i 3-5 måneder, avhengig av fakturametode. Den minste lagringstiden datalagringsdirektivet krever er seks måneder. Dette burde absolutt være til å leve med for de fleste. Om dataene om hvem du har ringt kan hentes ut i 1-3 måneder lenger enn i dag bør ikke være noen krise. Problemet oppstår dersom en går inn for en vesentlig lenger lagringstid enn seks måneder. 12 måneder har blitt nevnt som et forslag, da snakker vi om noe ganske annet enn tre måneder. I tillegg må vi huske på at dataene skal lagres for alle, ikke bare de som er mistenkt for noe kriminelt.

Fakta som beviser at datalagringsdirektivet fører til mindre kriminalitet og bedre oppklaringsprosent finnes ikke. Når alle andre er mot, og det finnes få opplagte fordeler, hvorfor skal Arbeiderpartiet da si ja?

Det er korekt at hvem vi ringer til blir oppbevart i dag, i tre mnd. tror jeg, på grunn av faktura opplysninger. Men det som skremer mange er at også e-post og web sider skal oppevares.

En klargjøring:

1. Intet innhold er krevet lagret ifølge Datalagringsdirektivet. E-post skal ikke lagres. Web-sider skal ikke lagres.

2. Hva som kreves lagret i Datalagringsdirektivet er hvem vi kommuniserer med og når, og hvilken IP-adresse vi hadde da vi koplet oss opp. Det skal registreres og lagres hvem som ringer til hvem, og hvem som mottar en samtale og fra hvem. Det skal også registreres og lagres hvem som sender og mottar e-post, og hvem som sender og mottar meldinger via mobiltelefon.

3. Nettsider skal i følge dagens bestemmelser ikke lagres. Derimot er det mulig at det, i de landene hvor Datalagringsdirektivet innføres, kommer senere krav om også å registrere og lagre de IP-adressene man kopler seg til. I så fall registreres også hvilke nettsider man besøker. Men dette gjelder altså ikke Datalagringsdirektivets tekst pr. november 2009. Det er likevel klart at hvis man først vil bruke overvåkning av nett-oppkoplinger som et middel for å bekjempe kriminalitet, så er det et svakt punkt i systemet dersom ikke også de nettsidene man besøker lagres fordi kontrollen først blir fullstendig når begge sider i en oppkopling registreres og lagres. En slik registrering i begge ender av en nett-oppkopling ville i øyeblikket imidlertid bli for politisk belastende, på samme måte som neppe noen hadde akseptert Datalagringsdirektivet for 10 år tilbake.

4. For mobiltelefoni skal det i tillegg lagres opplysninger om hvor de som kommuniserte befant seg da samtalen fant sted, og dessuten de unike gjenkjennelseskodene IMSI (International Mobile Subscriber Identity) og IMEI (International Mobile Equipment Identity). Dette er en nokså gjennomgripende kontroll.

5. Det er helt feil å tro at det på noen måte gjør saken noe bedre eller mindre alvorlig at selve innholdet i kommunikasjonen ikke er krevd lagret. Poenget er at hvem du kommuniserer med, ofte sier veldig mye mer om deg enn innholdet – innholdet er i langt de fleste tilfeller banalt. Men hvem våre kontakter er, hvor ofte og når vi kommuniserer med dem, forteller mye om våre sosiale vaner og hvem vi er sammen med. Lagring av disse dataene representerer derfor et invaderende inngrep i privatlivet, fordi det innebærer at staten krever å få full oversikt over hvem vi alle har hatt kontakt med. Dette gjelder altså samtlige av statens innbyggere, også det store flertall som ikke er mistenkt for noe kriminelt.

6. Kriteriene for hvor lenge dataene i et slikt scenario skal lagres, kriteriene for hvor alvorlige lovbrudd som skal til for å få lov å hente ut dataene, og kriteriene for hvem som skal få tilgang til dataene, kan alt sammen endres over tid. Regelverk kan endres.

7. Når dataene først er lagret, har ingen gi noen sikre garantier for hvordan de vil bli brukt. Det er heller ingen garanti for hvordan de vil bli tolket av de som eventuelt får tilgang til dem. Og det finnes ingen garanti mot at deler av de enorme mengder med data med ujevne mellomrom kommer i urette hender.

8. Den eneste sikre måten å hindre at uskyldige mennesker blir skadelidende av et uforholdsmessig inngrep som en følge av slik lagring, er at vi er helt kompromissløse: Vi er nødt til å si nei til Datalagringsdirektivet, vi er nødt til å si nei til at data om mennesker som ikke er under etterforskning skal lagres.

9. For vanlige mennesker skal dataene slettes etter hver faktureringsperiode. For individer som er mistenkt for forbrytelser eller er under etterforsking for kriminelle handlinger som kan avdekkes ved kommunikasjonskontroll, skal dataene lagres – men bare for disse.

10. Det er ikke mer “ansvarlig” eller “seriøst” å gå inn for Datalagringsdirektivet enn å si nei. Spørsmålet er hvorvidt vi er rede til å akseptere at myndighetene med loven i hånd skal kreve å lagre opplysninger om samtlige lovlydige innbyggeres bevegelser. Det ansvarlige standpunktet som er i tråd med rettsstatens prinsipper, er her å si et klart nei. Bare de som er mistenkt for kriminelle handlinger eller som beviselig har utført slike, skal få sine bevegelser kartlagt. Dette er den eneste akseptable praksis i en rettsstat.

Per Inge Østmoen

Hei!

For å bringe enda litt mer realisme inn i diskusjonen, er det greit å vise til hva som skjer i Storbritannia.

Jeg ber alle om å lese dokumentet nedenfor meget nøye.

Først noen sitater:

“All telecoms companies and internet service providers will be required by law to keep a record of every customer’s personal communications, showing who they have contacted, when and where, as well as the websites they have visited.”

Altså: Først bestemmes det at man skal registrere og lagre opplysningene om hvem som har kommunisert med hvem. Litt senere kommer lovpåbudet om at det også skal registreres og lagres opplysninger om hver eneste nettside hver enkelt innbygger har besøkt. Er det noen som blir overrasket over dette? Selv om Datalagringsdirektivet i november 2009 ikke krever lagring av også nettsidebesøk, er glideflukten i gang når man først har fått folk til å godta at myndighetene skal kunne finne ut detaljene om innbyggernes bevegelser. Og Datalagringsdirektivet er ille nok i seg selv, som undertegnede og svært mange andre har påpekt.

Ikke nok med at detaljene om alles personlige kommunikasjon skal lagres, det skal også bli lett å hente ut informasjonen. Og flere etater skal få den.

“653 public bodies will be given access to the information, including police, local councils, the Financial Services Authority, the ambulance service, fire authorities and even prison governors. They will not require the permission of a judge or a magistrate to obtain the information, but simply the authorisation of a senior police officer or the equivalent of a deputy head of department at a local authority.”

Altså: I alt 653 ulike myndighetsorganer vil få tilgang til informasjonen, både politi, skatteetaten og andre. Det blir heller ikke nødvendig med rettsordre for å få ut informasjonen, det blir tilstrekkelig at en overordnet politisjef gir sin tillatelse. Er det noen som blir overrasket? Her gås det så langt i “kriminalitetsbekjempelsen” at myndighetene i praksis oppfører seg på en måte overfor sine borgere som de fleste tenkende mennesker ville betegne som kriminell. Det må kunne sies at her legges det til rette for meget alvorlige overgrep fra myndighetenes side. Slik ødelegges de verdiene man hevder å forsvare. Dette er dessverre også tilfelle med Datalagringsdirektivet, selv om dette (ennå) ikke går så langt som de nye britiske lovbestemmelsene som krever at også hvilke internettsider du besøker skal lagres.

Her er nettadressen som sitatene ovenfor er hentet fra:

Klikk her for å lese hele artikkelen

Kommentarer er vel her overflødige. Aksepterer vi tanken om at myndighetene skal kunne kartlegge hva landets innbyggere foretar seg i tilfelle de skulle gjøre noe galt, finnes det ingen grenser for hvor langt man kan gå i så måte. Den eneste ansvarlige holdning i et rettssamfunn, er å holde fast på prinsippet om at det aldri skal samles inn opplysninger om frie og lovlydige borgeres bevegelser. Bare de som faktisk er påvist som utøvere av kriminelle handlinger, skal underkastes en slik kontroll. Ved å opprettholde prinsippet om at de som ikke er mistenkt for noe kriminelt heller ikke skal få sine bevegelser kartlagt, sikrer vi befolkningens personvern, frihet og trygghet. Så får vi heller akseptere at det også i fremtiden vil finnes kriminelle, på samme måte som vi må akseptere at det i blant forekommer at barn klatrer i trær, faller ned og skader seg eller mister livet. Livet inneholder risikofaktorer, og vi må akseptere dette faktum hvis vi ikke skal ende i et samfunn der den totale ufrihet råder.

Dette handler om hva slags samfunn vi skal ha i fremtiden. Nå må folk flest innse hva som står på spill, og begynne å bry seg!

Per Inge Østmoen

Arbeiderpartiet bør lytte til sitt søsterparti i Sverige, de vil vrake dagens direktiv i Sverige, og styrke personvernet.

Det nytter ikke med kompromisser her. To muligheter finnes:

• Enten lagres opplysninger om hele befolkningens kommunikasjon (og eventuelt besøk på internettsider slik som det nå legges opp til i Storbritannia) for at politi og myndigheter skal kunne finne ut hva du og jeg har foretatt oss i den elektroniske sfæren.

• Eller så slettes disse dataene konsekvent etter hver faktureringsperiode, i erkjennelsen av at hvem vi kommuniserer med, når vi er på nettet og hvilke websider vi besøker alt tilhører privatlivet og ingen myndigheter har noe med å få vite hva vanlige borgere foretar seg.

Først dersom noen gjør noe kriminelt, skal det overvåkes hva vedkommende foretar seg.

Det er ikke et teknisk problem å overvåke de som er under etterforskning spesifikt. I et demokratisk rettssamfunn kan det ikke godtas å samle inn opplysninger om hva frie og lovlydige individer foretar seg! For i et fritt samfunn er enhver uskyldig inntil det motsatte er bevist. Og derfor skal vanlige mennesker heller ikke overvåkes på slik måte som for eksempel Datalagringsdirektivet legger opp til.

Et parti som ønsker å tjene medmenneskers interesse på beste måte, må respektere deres rett til et privatliv.

Per Inge Østmoen

Anbefalt lesning som blant annet avslører at Politiet kommer med usannheter:
http://voxpopulinor.blogspot.com/2009/11/vgs-barnepornoblff.html

Takk for alle gode innspill. Ser imidlertid at Arbeiderpartiet blir oppfordra til å følge vårt søsterparti i Sverige, og vrake direktivet. Dette er imidlertid ikke riktig.

Faktisk var den sosialdemokratiske regjeringa en av pådriverne og arkitektene bak datalagringsdirektivet, representert ved daværende justisminister Thomas Bodström. Motivene var dels ønsket om å harmonisere reglene om lagring av trafikkdata, slik at det skulle være like forhold i alle EU/EØS-land, men Bodström har også understreket behovet for å ha en effektiv lovgivning sett i lys av terroranslagene i Madrid i 2004 og London 2005.

Det partileder Mona Sahlin har sagt, er at hun vil endre den såkalte FRA-lagen dersom sosialdemokratene vinner valget i 2010. Denne loven må ikke forveksles med datalagringsdirektivet! FRA-loven tillater Försvarets Radioanstalt og dermed svenske myndigheter å overvåke tele- og internetttrafikken som beveger seg over svenske landegrenser. På grunn av at en del av datatrafikken (herunder e-post og SMS) internt i Norge går via svenske linjer er også norsk datatrafikk omfattet av overvåkingen. Videre går rundt 85% av den norske
internettrafikken i transitt via Sverige.

Datatilsynets leder Georg Apenes har uttalt at en slik lov aldri vil bli vedtatt i Norge, og det er jeg enig med han i. Det sosialdemokratiske partiet i Sverige er svært kritisk til FRA-loven, fordi den representerer en alvorlig inngipen i personvernet og folks private liv. Men sosialdemokratene har altså vært – og er en pådriver, både i europeisk sammenheng og også i Sverige i forhold til å få implementert datalagringsdirektivet.

Jeg har skrevet et lengre innlegg hvor de argumenter som er kommet frem settes inn i en vurdering av Datalagringsdirektivet i forhold til EMK (menneskerettskonvensjonen): http://jonwaa-uhuru.blogspot.com/2009/11/datalagringsekstremisme-utdypet.html

Lover og regler kan endres på. Men en hver lov som er opprettet er opprettet med en bestemt hensikt. Det er disse hensiktene som er viktige å forstå.
Det Jon Wessel-Aas har skrevet er fint det men det inneholder mye rettspraksis og rettsmekanikk som jeg og sikkert dem fleste uten utdanning i feltet er ukjente med. Vi kan selvfølgelig lese oss til det men det tar tid.
Derfor hadde det vert fint om Jon Wessel-Aas kunne gitt en kort oppsummering av innlegget sitt og nevnt noe kort om det.

Det virker som om denne debatten er todelt.

Den ene er debatten hvor det fokuseres på hva som blir konsekvensen av dette. Tilhengere mener DLD stopper overgrep. Mens motstandere mener det ikke kommer til å gjøre det, eventuelt legge til rette for ny kriminalitet.

Den andre er Debatten hvor det fokuseres på prinsipper og lover. Tilhengerne mener DLD ikke er i konflikt med personvernlovgivningen eller grunnloven og motstanderne mener den er det.

For å få litt fremgang i debatten på prinsipp siden så tror jeg vi må fokusere på hva trafikk data er og bli enig om det slik at vi ikke debatterer fra hver vår verden.
Noen tanker jeg har gjort meg på det området er:

*Når man beveger seg på Internett så kan man ikke påstå at man er hjemme i sin egen stue. Så trafikken kan sammenlignes med post.

*Trafikk data er navn og adresse og informasjon som i posten står utenpå et brev. Derfor synes jeg politiet vil kunne benytte seg av disse opplysningene uten at det kreves det samme som under husransakelse eller åpning av post. Men siden Internett ikke er posten kan man likevel regulere dette. Bare I mindre grad slik at politiet får gjort arbeidet sitt mener jeg.

*Hvordan man beveger seg på Internett må kunne sammenlignes med at vi går ut av huset og besøker banken for eksempel. Om politiet følger med på dette så kan det sammenlignes med spaning. derfor må politiet kunne gjøre dette med skjellig grunn til mistanke.

*Innhold i kommunikasjon vil være som å åpne et brev eventuelt ransake et hus. Og derfor kreve det samme når politiet skal ha innsyn.

*Lagring av data slik det blir gjort nå (blir slettet etter 3 uker) må man kunne sammenligne med ferske spor og politiet må kunne benytte dette i “spaning”. Lagring i måneder eller mer vil derimot være i konflikt med lovgivingen om at bevis ikke skal samles inn før en kriminell handling har funnet sted, lovgivningen om personvern og i ytterste konsekvens lovgivningen om spionasje.

Hvis jeg er på rett spor så tror jeg hovedproblemet i debatten er knyttet til definisjonen av trafikk data som et bilde over en periode. Vi er enige om at trafikk bildet som allerede blir lagret er nødvendig og ikke i spesiell konflikt med gjeldende regler.

Det vi må bli enige om er hva et bilde av trafikk data for 6 måneder eller mer er.
Det er veldig i grå sonen fordi det er “bare” trafikk data men samtidig så vil dette bildet gi en masse tilleggs informasjon som gjør at dette kan klassifiseres som hus invasjon. Jeg tror denne debatten vil være mer konstruktiv om vi kan bli enige om en felles plattform før vi diskuterer 6 måneders lagring.

Jeg oppfordrer til innspill særlig fra tilhengersiden rundt disse punktene.

Sammenligningen med konvolutter er god, konlusjonen om at det dermed er uproblematisk er derimot dårlig. Om posten ble forpliktet til å loggføre avsender og mottager på alle brev og lagre dette på servere i 6-24 måneder, ville det avstedkommet voldsomme reaksjoner.

‘Grunnloven § 102 sikrer borgerne mot såkalte husinkvisisjoner og lyder: «Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.» Bestemmelsen sikrer borgerne mot vilkårlige undersøkelser for å bringe på det rene om noe kriminelt har foregått eller foregår. Det er antatt at bestemmelsen skal tolkes i samsvar med EMK art. 8 og SP art. 17 om respekt for hjem og privatliv, jf. Høstmælingen: Internasjonale menneskerettigheter (2004, s. 215-218).’ (NOU 1 – 2009).

Hva sier så EMK art. 8 og SP art. 17?

EMK art 8.1: 1. "Everyone has the right to respect for his private and family life, his home and his correspondence. "

I punkt to kommer man inn på unntak, som blant annet angår kriminalbekjempelse, men utifra allmen rettsforståelse kan dette unntaket benyttes kun når det allerede eksisterer mistanke om kriminelle forhold.

SP art 17:
1. No one shall be subjected to arbitrary or unlawful interference with his privacy, family, or correspondence, nor to unlawful attacks on his honour and reputation.

2. Everyone has the right to the protection of the law against such interference or attacks.

Hva som er trafikk- og lokasjonsdata, er det ingen tvil om. Dette er de dataene som relaterer seg til selve kommunikasjonen mellom mennesker og når enkeltmennesker beveger seg på internett. Slike data genereres automatisk når man benytter elektroniske kommunikasjonstjenester.

Hva som er avgjørende, er hva som skjer med disse dataene. I dag har teleselskapene ingen interesse av å lagre dem i lengre tid, eller for andre formål enn administrative sådanne. Dette er viktig å være klar over, og det er også viktig å være klar over at Datalagringsdirektivet ikke blir “snillere” fordi om selve innholdet i våre e-poster, tekstmeldinger eller telefonsamtaler ikke kreves lagret.

Det er hvilke andre mennesker vi kommuniserer med, og hvilke internett-steder vi besøker, som forteller om våre interesser og hvem vi er.

Datalagringsdirektivet påbyr i dagens tekst lagring av det følgende:

Alle informasjoner om hvem vi kommuniserer med og når, og også hvilken IP-adresse vi hadde da vi koplet oss opp. Det skal registreres og lagres hvem som ringer til hvem, og hvem som mottar en samtale og fra hvem. Det skal også registreres og lagres hvem som sender og mottar e-post, og hvem som sender og mottar meldinger via mobiltelefon. For mobiltelefoni krever Datalagringsdirektivet i tillegg at det skal lagres opplysninger om hvor begge parter befant seg, dette er lokasjonsdata. Gjenkjennelseskodene IMSI (International Mobile Subscriber Identity) og IMEI (International Mobile Equipment Identity) kreves også lagret i følge direktivet.

I den opprinnelige teksten i Datalagringsdirektivet er det ikke påbudt at det skal lagres informasjon om hvilke nettsider den enkelte “surfer” på. Dette kan sees på som et “hull i systemet.” Hvis man virkelig skal skaffe seg fullstendig kontroll over hva mennesker foretar seg, vil en registrering og lagring av hvilke nettsteder vi surfer på være et naturlig mål. Da ville dine interesser og vaner bli kartlagt i stor grad. Det ville også bli mulig å se om du laster ned en ulovlig musikkfil – eller bare besøker en nettside der slike ting er lagt ut eller omtalt. Og det ville bli lett å se om du leste politisk “tvilsomme” sider, om du er opptatt av et emne som noen misliker at du er interessert i eller som kan føre til at du kommer i søkelyset fordi de finner dine interesser mistenkelige eller betenkelige. Her ville det være særdeles naivt å tro at man er trygg bare man holder seg på den rette siden av loven. Ingen vet hvordan kommunikasjonsmønstre og internettvaner vil kunne tolkes nå og i fremtiden, og er et system bygget på premisset om at vi alle er potensielle forbrytere er risikoen stor for at dette systemet også vil føre til en utvikling av en økende mistenksomhet.

Dessverre er slike betraktninger i ferd med å bli virkeligheten. Nå har det nemlig blitt klart at både i Storbritannia og i Danmark vil Datalagringsdirektivet bli innført slik at også opplysninger om alle de internettstedene folk besøker blir lagret. (Selv om direktivet i sin tekst ikke stiller krav om det.) Dette skjer ved at ikke bare den IP-adressen man kopler seg opp med, men også de IP-adressene man kopler seg til registreres og lagres. Da kan myndighetene når som helst få en oversikt over hvilke nettsider man har besøkt. Det vil være å håpe at folk nå sier nei og får stoppet slike overgrep mot menneskers privatliv. I Storbritannia sies det like ut at både politiet og en lang rekke andre etater skal få tilgang til opplysningene dersom politiet gir sin tillatelse. Da er overvåkningen fullkommen, fordi myndighetene kan få kunnskap om hvem du har snakket med, utvekslet meldinger med, og også hvilke nettsteder du besøker. Mennesker som utsettes for slikt, har blitt fratatt sin mulighet til fortrolig kommunikasjon, og privatlivet og personvernet ødelegges.

Retten til selvvalgt anonymitet er en selvfølge i en rettsstat. Hvis et ønske om å kunne kommunisere med andre mennesker eller være på internett uten at dette skal kunne spores tilbake i lang tid blir møtt med mistenksomhet, så er rettsstaten i alvorlig fare.

Ofte har vi sett utsagn som at “dette er nødvendig for kriminalitetsbekjempelsen,” og det det har blitt fremsatt påstander som at “hvis vi ikke får lagret dataene om hva alle foretar seg, blir vi en fristat for kriminelle og barnepornografer.” Samvittighetsfulle mennesker som er motstander av at opplysningene om samtlige innbyggeres bevegelser skal lagres, blir noen ganger forsøkt ufarliggjort og stigmatisert gjennom at det brukes ord som “ekstremistiske holdninger” og “du vil gi kriminelle fribillett til å begå forbrytelser.” Slik anklagende ordbruk er dessverre med på å underminere tilliten i samfunnet. Følgen kan på sikt bli svekket respekt for lov og rett, med de svært store skadevirkninger det medfører. Et demokrati er helt avhengig av et solid tillitsforhold mellom myndigheter og borgere, og da kan ikke myndighetene lagre opplysninger om oss i tilfelle vi skulle gjøre noe galt en eller annen gang.

Da er det opp til befolkningen å se gjennom denne retorikken og si kraftig i fra at vi aldri kan godta at trafikk- og lokasjonsdata for mennesker som ikke er mistenkt for kriminelle handlinger blir lagret for at politi og eventuelle andre myndigheter eller etater skal få tilgang til dem. En slik praksis vil nemlig innebære at data om hele befolkningen lagres i tilfelle vi skulle begå en forbrytelse, eller bli mistenkt for en forbrytelse eller noe annet som gjør at myndighetene ønsker å gå deg nærmere etter i sømmene. En lagring av de detaljerte opplysningene om hva vi foretar oss, er et etterforskingstiltak som betyr er et radikalt brudd med prinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Derfor er det et “livsfarlig” sidespor å kompromisse, og begynne å diskutere lagringstid og kriterier for utlevering av data. Både langringstid og kriterier for utlevering kan endre seg hele tiden, og det samme gjelder reglene for hvilke etater som skal få tilgang til dataene. DLD sier at dataene skal utleveres i forbindelse med “serious crime.” Det er opp til myndighetene å avgjøre hva som er “serious crime.” Som vi har sett i Danmark og Storbritannia, så er glideflukten i gang så snart man har godtatt tanken om at menneskers bevegelser skal kunne spores lenge etterpå. Så snart opplysningene er lagret er det sikkert at noen vil ønske å få tak i dem, og det vil være et konstant press for utvidelse av de “gode” hensikter og formål.

Hva som derfor må diskuteres, er hvorvidt det er akseptabelt at myndighetene skal kunne finne ut i lang ettertid hvem som har kommunisert med hvem og hva vi har foretatt oss på nettet. For dette er selve kjernespørsmålet det hele dreier seg om.

I en rettsstat lagres opplysninger bare om de individer som er under konkret mistanke og som derfor skal etterforskes. Når vi ikke er kriminelle eller mistenkt for noe kriminelt, er det derfor helt uakseptabelt at våre kommunikasjoner og internettvaner skal kartlegges på slik måte som Datalagringsdirektivet krever. Vi kan ikke kaste rettsstatens prinsipper og det tillitsforholdet som er folkestyrets grunnpillar på båten i kriminalitetsbekjempelsens navn.

Vi er, for å opprettholde rettssikkerheten, nødt til å innse at omkostningene blir altfor høye hvis menneskers rett til å bevege seg fritt på gaten eller på nettet og til å kommunisere uten spor skal fjernes for (kanskje) å få tatt noen flere kriminelle.

Det er aldri hensikten med et tiltak eller en lov som er avgjørende. De som ønsker et tiltak kan ha de aller beste hensikter, men hvis følgene er sterkt skadelige for grunnleggende verdier i samfunnet må det likevel avvises. Det er ikke uten grunn at et ordak sier at “Veien til Helvete er brolagt med gode forsetter.” Hva som er viktig, er derfor følgene av et tiltak.

Politiet skal naturligvis ha de samme muligheter til å etterforske kriminalitet i den elektroniske sfæren som ellers. Poenget er at dette må skje ved at politiets arbeid målrettes mot faktiske kriminelle handlinger, i stedet for å skulle behandle hele befolkningen som potensielle forbrytere slik en lagring av informasjonen om alle våre elektroniske kommunikasjoner og bevegelser vil gjøre.

Et konsekvent forsvar for rettsstaten og demokratiet betyr et nei til Datalagringsdirektivet.

Per Inge Østmoen

Det anbefales å se filmen “Eagle eye” av Spielberg som går på Canal plus nå. Gir deg litt horisont på ting i vår digitaliserte verden!!

Du har har startet en viktig debatt Helga Pedersen, men jeg kan ikke se at du har deltatt. Det er fint å lytte, men gjennom det prøves også ens egne synspunkter og man gjøre seg gjerne andre refleksjoner. Det hadde vært spennende Helga å fått høre om du er i bevegelse i denne saken. Eller har du bare satt i gang en debatt, forlatt rommet, for så å komme tilbake når debatten er over, for igjen å hevde det samme standpunktet?

Som ung forsker hadde jeg anledning til å delta i noen av de debattene som gikk forut for nåværende lovgivning på personvernområdet. Det var en interessant debatt der både teknologer, jurister og representanter fra embedsverket deltok. Debatten var interessant for mange av oss fordi den for første gang berørte noen fundamentale problemstillinger om forholdet mellom fellesskap og individ, gitt teknologiske muligheter som, for å si det mildt, var lang mer beskjedne enn tilfellet er idag. I tiden som har gått siden har de teknologiske mulighetene eksplodert mens de prinsippielle sidene av debatten har vært omtrent fraværende. Vi har hatt en situasjon der personvernet systematisk har tapt for det ene gode formålet etter det andre. Når jeg ser dette i perspektiv er det nesten umulig å forstå hvordan sentrale politikere greier å betrakte DLD ut fra en vurdering av hensiktsmessighet, og bare det. Hvis personvern i det hele tatt skal ha noen mening som absolutt verdi kan etter min mening ikke DLD implementeres.

Jeg kan ikke se det annerledes enn at det er å trå over en grense som legaliserer en strategi som er lik den STASI brukte (samle så mye informasjon som mulig i tilfellet vi får bruk for det). Jeg er selvsagt klar over at formålet er et annet og jeg lider ikke av konspirasjonteoretisk paranoia, men prinsippet er svært betenkelig. Dersom vi aksepterer dette prinsippet, er det begynnelsen på en utvikling der vi med små “velbegrunnede” steg går mot en total kartlegging av individet. Noen av DLDs forkjempere hevder at vi allerede er godt igang på denne veien og at DLD er et ufarlig neste steg. I så fall er dette et godt sted å stoppe.

I tillegg til det grunnleggende prinsippielle spørsmålet om personvern er det flere spørsmål som etter mitt syn ikke behandles godt nok i debatten. Hva med mulighetene for at regelverket endres, enten for å tette åpenbare hull i registreringsmekanismene eller for å bruke aggregerte data til nye formål? En skal være mer enn middels naiv for å tro at dette ikke kommer til å skje, enten ved stegvis justering av regelverket, ved alternative tolkninger av regelverket eller ved systematisk kopling mot andre datakilder. Jeg tviler sterkt på at slike tilpassinger er lette å stoppe når en først har godtatt prinsippet med den begrunnelsen som er brukt.

Sikkerhetsproblemer er et kapittel for seg. Høringsuttalelsen fra IFI, Universitetet i Oslo, reiser noen sentrale problemstillinger både om åpenbare hull i systemet og sikkerhetsproblemer.

Som medlem i Arbeiderpartiet i mange tiår er det spesielt forstemmende å oppleve hvor dårlig partiet handterer en så viktig prinsippiell debatt. Det virker som en skjuler seg bak den utbredte og passiviserende holdningen at “jeg har ingenting å skjule, så det spiller ingen rolle for meg”. Partiet burde i stedet problematisere denne holdningen.

Nestlederens utspill i ulike media i denne saken er alt annet enn beroligende.

Jeg er også medlem av Arbeiderpartiet. Det er blant annet fordi jeg mener at AP er det partiet som har en best og mest balansert økonomisk politikk, med balanse mellom offentlig ansvar og privat virksomhet.

Men i saken om datalagringsdirektivet har Arbeiderpartiet – mitt parti – dessverre så langt styrt i aldeles feil retning.

Spørsmålet er dette: Er det akseptabelt i en rettsstat at et lands myndigheter i lengre ettertid skal kunne komme til kunnskap om alle borgeres bruk av telefon, e-post, SMS/MMS-meldinger og nettbruk, ved å kreve at det skal lagres detaljerte opplysninger om hvem og med hva borgerne kommuniserte og om når disse kommunikasjonshandlingene fant sted? Hvis vi svarer “nei,” så er vi nødt til å si nei til datalagringsdirektivet, og vi er også nødt til å vurdere hvorvidt vi allerede i dag er i ferd med å ofre for mye av menneskers privatsfære for utallige “gode” formål. Det er politistaten, ikke rettsstaten, som krever å få vite i detalj hva borgerne foretar seg.

Jeg vil her sitere hva Trondheim Arbeiderparti sier:

“Trondheim Arbeiderparti krever at regjeringen sier nei til datalagringsdirektivet, og at sikring av elektroniske beviser forbeholdes personer under etterforskning, ikke uskyldige sivile.”

Dette burde hele Arbeiderpartiets ledelse også kunne stille seg bak. Hvis man ikke er kriminell, så må man i en rettstat ha et selvfølgelig krav på å få bevege seg anonymt og sporfritt i samfunnet. Den som er ikke er under etterforskning, må få lov til å være i fred.

Per Inge Østmoen

Jeg er motstander av datalagringsdirektivet, ikke sant Helga. :)
Syns det er galskap å skal støtte en innføring av et overvåkingsregime, som ingen aner konsekvensen av, et lignende regime innførte jo gamle STASI, og alle er i utgangspunktet kriminelle, og du må selv bevise din uskyld.
Er o litt morsomt å høre på folk, som blant annet i enkelte saker sier at vi må lytte til datatilsynet, ford de har den faglige kompetansen, men når det gjelder DLD så vet de ikke hva de snakker om, hmmm

En tenkt og egentlig vanlig situasjon er jo når noen ulovlig låner et usikret/sikret trådløst nettverk, og denne bruker ditt nettverk til en kriminell handling, da må du som eier av nettverket bevise, at du er uskyldig, og i tilegg vil du få politiet på døra, med de følgene det vil ha for deg.

Syns det er veldig synd at de fleste har en bryr meg ikke holdning til DLD, æ har ikke tenk å gjøre noe galt så da må de bare lagre ka de vil holdning.

Syns også det er veldig betenkelig at det bare er stort sett politikere og enkelt innenfor politiet/overvåking som støtter DLD fullt ut. Er det ikke slik at politikere ofte føler avmakt over ting, og i sin higen etter å måtte skulle gjøre noe, så må de de få vedtatt ett eller annet, DLD er et fint eksempel på en sånn sak, som blir vedtatt uten at en egentlig aner konsekvensene av.

De som er kriminelle vil jo skjule sine spor, det viste for eksempel trusslene mot den skolen i Tromsø, kripos klarte å følge datasporene helt til en server i USA, overvåkingens høyborg. Og når da påstanden er at de fleste slike kriminelle handlinger ofte skjer i affekt, ja da er jo dagens regler gode nok sånn egentlig.

Uansett om det ikke er tenkt, så vil det etterhvert bli overført ressurser til overvåking, under dekke at dette vil kunne hjelpe til med å avdekke kriminelle handlinger langt tidligere, og vil bare være en støtte til reell etterforskning, dessuten vil det være besparende, fordi en ike trenger så mange til å etterforske, fordi en allerede er i forkjøpet. hmm

Har også klippet dette ut, når det gjelder Sverige.
"Den påtroppende svenske Europakommissæren Cecilia Malmström har lovet å se på det såkalte datalagringsdirektivet på nytt dersom hun godkjennes av Europaparlamentet.

Dette melder Svenska Dagbladet på onsdag. I følge artikkelen sa Malmström:

Man kan inte hålla på och massinsamla data, och sen inte ha garantier för vad som händer med den. Och det kostar enormt mycket pengar.

Avisa skriver videre at flere land ennå ikke har impementert direktivet, heller ikke Sverige, der det er uenighet om hvem som skal betale for lagringen.

Les mer om høringen av Cecilie Malmström og aktuelle lenker til saken på Brussel Arbeiderpartilag sin blogg"